KOMMENTARER

Krigen i Europa

Sluttspillet om Ukraina

Hvis vi ser bort fra følelsene, hvordan vil vi at krigen i Ukraina skal ende? Som et drepende nederlag for Putin? Eller bør han ha et hull han kan krype ut av? spør Morten Strand.

KRIGSTURISME: En utbombet russisk stridsvogn er en turistattraksjon i den ukrainske hovedstaden Kyiv. Foto: REUTERS / NTB
KRIGSTURISME: En utbombet russisk stridsvogn er en turistattraksjon i den ukrainske hovedstaden Kyiv. Foto: REUTERS / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Vi vet allerede mye om Europa etter at krigen i Ukraina er over. Vi vet at nest etter Ukraina, så er det Russland som er den store taperen i denne krigen. Vi vet at sannsynligheten er stor for at Ukraina på sikt også blir en vinner, fordi krigen har samlet det ukrainske folket på en måte som før krigen var utenkelig, og fordi Ukraina vil få hjelpepakker fra EU og USA som får Marshall-hjelpen til Vest-Europa etter 2. verdenskrig til å se ut som smålig filantropi. Og vi aner sterkt at Putin og putinismen vil være så svekket at muligheten er stor for at hovedpersonen i dette krigerske prosjektet selv på en eller annen måte - og på et aller annet tidspunkt - vil forsvinne. Men på hvilken måte dette vil skje er av stor interesse for oss alle. Derfor:

ANGREP: En video publisert på Twitter av Ukrainas forsvarsdepartement skal vise russisk bruk av termobariske bomber, kjent som et «skrekkvåpen». Video: @defenceu / Twitter Vis mer

Kongen av global realpolitikk i moderne tid, den tidligere amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger (99), sjokkerte verden da han sist tirsdag sa at Ukraina bør avstå noe av sitt territorium til Russland i en framtidig fredsløsning. Kissingers hovedargument er at et ydmyket Russland er farlig for stabiliteten i Europa på litt lengre sikt. Han mener at i den grad Ukraina kan vinne krigen, bør de stoppe gjenerobringen der grensene var da Putin startet sin invasjon 24. februar.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj protesterer på det kraftigste, og insisterer på at det er Ukrainas rett å gjenerobre alt okkupert og annektert land, selv om han også sier at samtaler med Russland kan begynne når man er tilbake til der grensene var 24. februar. Han er ikke så redd for å ydmyke landet som ydmyket ham med invasjon og massedrap. Likevel, tilbake til Kissinger.

- Å fortsette krigen ut over det stadiet (24. februar) vil ikke handle om Ukrainas frihet, men om en ny krig mot Russland, sier Kissinger. Underforstått, en ukrainsk gjenerobring av det østlige Donbas og av det annekterte Krim vil være så ydmykende for Russland og for Putin at det kan skalere opp krigen til et nivå som ingen kan være tjent med.

På slagmarken snakker vi om at en desperat Putin presset opp i et hjørne kan ta i bruk enten kjemiske våpen eller en taktisk atombombe, hans karakter i enhver konflikt er å høyne innsatsen. Russlands atomvåpenarsenal vil fortsatt definere Russland som en betydelig stormakt, selv etter et eventuelt militært tap og et sannsynlig økonomisk sammenbrudd etter krigs-eventyret i Ukraina. Og et russisk sammenbrudd vil av åpenbare grunner være farlig for oss alle. Politisk så snakker vi om å servere Russland, med sin enorme geografi, på et fat til Kina og diktator Xi Jinping. Er det i Europas, eller i USAs, interesse?

Kissinger vet hva han snakker om når han understreker nødvendigheten av å snakke med folk man ikke tåler trynet på. Han var arkitekten bak USAs tilnærming til Kina på 1970-tallet, og veien dit var via massemorderen og despoten Mao Zedong. Det var ikke bare det at Mao ifølge sin livlege knapt vasket seg, som gjorde at man hadde grunn til å holde seg for nesa. For det må man ofte i internasjonal politikk. Helten etter 2. verdenskrig, Winston Churchill, måtte svelge kameler da Josef Stalin svelget Polen og nesten resten av Sentral-Europa etter krigen. Det var en del av et nødvendig, men ydmykende, kompromiss, slik kompromisser gjerne er. For det å forholde seg til drittsekker, massemordere og diktatorer er en del av politikkens selvfølgeligheter.

Ivan Krastev, en innflytelsesrik analytiker med base i Sofia i Bulgaria gjør seg følgende refleksjon på dette stadiet i Putins vanvittige krig. Han snakker om at det i EU eksisterer et «fredsparti» og et «rettferdighetsparti». I «fredspartiet» har vi blant annet Tyskland, som vil ha våpenhvile nå, og Frankrike og president Emmanuel Macron, som snakker om en framtidig fredsavtale som ikke ydmyker Russland.

Mens «rettferdighetspartiet» består av Polen og de baltiske land, pluss en sedvanlig høylytt Boris Johnson i Storbritannia, som både prøver å være relevant i en post-brexit verden, og lage mest mulig utenrikspolitisk støy for å slippe unna kamalitetene med flatfyll i Downing Street, mens resten av Storbritannia var stengt ned på grunn av covid.

Selv om Russland de siste dagene har hatt en begrenset framgang på slagmarken i Luhansk, dit Russland har styrt nær sagt alle sine militære ressurser, så er det trolig USA og Vesten som bestemmer utfallet av denne krigen, med å porsjonere hvor mye, og hva slags våpen, Ukraina får. Viljen til å ville knuse og ydmyke Putin er åpenbar. Men er det klokt av Vesten å direkte bedere grunnen for et russisk sammenbrudd? Det er det Kissinger advarer mot, og som USA og EU må ta stilling til før det blir fred i Ukraina.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer