DEBATT

Covid-19:

Smittevernloven er for dårlig

Smittevernloven er i seg selv sterk, men ligger bak samfunnsutviklingen og er dårlig definert. Resultatet er svake pandemiplaner, dårlig smittevernberedskap og usikker håndtering av smitte.

DET MENNESKELIGE ASPEKTET: Ofte ligger ren økonomi, drift av samfunnet og populisme i bunnen for all helsepolitisk «forholdsmessighet». Det dreier seg mindre om det menneskelige aspektet, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock
DET MENNESKELIGE ASPEKTET: Ofte ligger ren økonomi, drift av samfunnet og populisme i bunnen for all helsepolitisk «forholdsmessighet». Det dreier seg mindre om det menneskelige aspektet, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Bjørg Marit Andersen
Bjørg Marit Andersen Vis mer

Solberg-regjeringen gjenåpnet samfunnet 24. september i år med et «forholdsmessig» syn på frislipp av smitte. Støre-regjeringen fant det både formålstjenlig og forholdsmessig riktig å la smittespredningen gå sin egen gang utover høsten med økende antall smittede, syke og døde av covid-19.

USIKKERT: Espen Rostrup Nakstad om forventninger til coronasituasjonen i 2022. Vis mer

Gjennom pandemien er 1258 covid-19 pasienter registrert døde (28.12.21, FHI). Dette utgjør mer enn ett covid-19-assosiert dødsfall per 10 000 innbyggere per år i Norge. Antall trafikkskadde i Norge er i snitt 110 drepte og 623 hardt skadet. Det vil si to trafikkdrepte per 100 000 innbyggere hvert år. Med andre ord betydelig færre enn covid-19-døde.

Vegtrafikkloven er blitt strammet inn i takt med moderniseringen av kjøretøy, flere trafikanter på veiene, mer langtransport og en stadig økende mobilitet i samfunnet. Før i tida var det ikke snakk om bilbelte, barnestoler, lastevekt, slitte sommerdekk eller fartshumper. Norsk veitrafikk «belaster» brukeren i dag med en mengde trafikkregler, kjøreregler, kontroller, kompetansekrav og aldersbegrensninger.

Hver enkelt bilkjører blir passet på med trafikkbommer, lys, registreringer, politiutrykninger og ekstra avgifter og bøter. Lovverket ligger tungt i bunnen for alle veitrafikanter og dette godtas av befolkningen.

Smittevernloven, derimot, er i dag ikke sett på som noe vesentlig hinder for fri samfunnsaktivitet og utfoldelse under normale forhold. Loven ble oppdatert i 1994 fra den gamle sunnhetsloven av 1860 som hadde mandat til å isolere en kronisk smitteførende person livet ut «på en øde øy», og til å sende barn som levende koppevaksinebærere rundt om i samfunnet. Ingen fikk gifte seg eller konfirmeres eller andre viktige ting før man kunne fremvise arr etter koppevaksinering.

Smittevernloven av 1994 gir overordnet makt og ansvar til myndighetene ved formål §1-1:

  • «Verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land».
  • «Sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet».
  • «Ivareta rettssikkerheten til den enkelte som blir omfattet av smitteverntiltak etter loven».

Lovens smitteverntiltak (§1-5) har grunnleggende krav til «klar medisinskfaglig begrunnelse», nødvendige og tjenlige tiltak og frivillig medvirkning. Og «tvangstiltak kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep».

Smittevernloven er i seg selv sterk, men ligger bak samfunnsutviklingen og er dårlig definert. Resultatet er svake pandemiplaner, dårlig smittevernberedskap og usikker håndtering av smitte.

Loven er også lett å angripe av jurister og andre ved krav om «forholdsmessighet» tilpasset den enkeltes behov for «frihet» selv om dette utsetter andre for smitte og død (Aftenposten 14. desember). Det er ikke helt «den enes død, den andres brød» ennå, men det begynner å ligne.

Uten å definere smitteverntiltak, kreves det at «forholdsmessighetsvurderinger» bør gjøres og de skal være «etterprøvbare», selv om disse stort sett er «beheftet med usikkerhet».

Forholdsmessighetsbegrepet er en udokumenterbar, men kraftfull form for «synsing». Det brukes flittig av politikere og andre til å svekke loven og omgå viktige smitteverntiltak. De som vurderer forholdsmessigheten og formålet styrer også tiltakene.

Ofte ligger ren økonomi, drift av samfunnet og populisme i bunnen for all helsepolitisk «forholdsmessighet». Det dreier seg mindre om det menneskelige aspektet.

Vegtrafikkloven gjør adskillig mer for å verne befolkningen enn eksisterende smittevernlov.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer