Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Solens sønn er borte

TROMSØ (Dagbladet): En mektig stemme fra Sameland - Sapmi - er borte. «Solens sønn» ble 58 år gammel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nils Aslak Valkeapää døde som den kosmopolitten han var, på vei hjem fra diktfestival i Japan. Verden var hans arbeidsfelt, sjøsamebygda Skibotn i Troms hans hjem.

  • Her forsøkte han, etter en alvorlig bilulykke i 1996, å holde skaperkraften ved like. Han var aktiv som skulptør og billedkunstner, han skrev, fotograferte, sang og var skuespiller. Han nektet å gi opp etter ulykken, men han var tydelig svekket.
  • Valkeapää - med kjælenavnet Ailu blant venner - var ikke finsk. Ikke norsk. Og ikke svensk. Han var multikunstner og først og fremst same. Han så - i likhet med sine forfedre - ingen grenser på Nordkalotten. Det var samefolket han representerte, ikke nasjoner.
  • Professor Harald Gaski i Tromsø ble hans venn og tar doktorgrad på Valkeapääs mangfoldige arbeid. Og sier, ikke uventet, at Valkeapääs livsgjerning var å være en ydmyk tjener for samefolket. Og i går takket det norske Sametinget ved å stanse all aktivitet da de fikk nyheten om hans bortgang.
  • Han var ingen opphøyd kunstner. Han betraktet ikke urfolks kulturkamp og krav om økte rettigheter på avstand, han deltok aktivt i striden. Slik ble han også - for mer enn 20 år siden - den første sekretæren i WCIP (Verdensrådet for urbefolkninger). Derfor var han ikke bare en inspirasjonskilde for samiske kunstnere. Han var høyt verdsatt hos urfolk over hele verden. Og han ble etterspurt. Han turnerte. Leste sin poesi og sang sine sanger. Overalt ble det milde mennesket fra Arktis mottatt som en venn.

I august opptrådte Mari Boine i et kongelig norsk bryllup. Det var vakkert, og symbolkraften var stor. Men det ville kanskje ikke vært mulig uten Valkeapää. Han var murbrekkeren, den som viste vei. Som den første lot han joiken bli ledsaget av akustiske instrumenter. Plata «Joikuja» kom i 1968 og endret samisk folkemusikk for alltid. Og Boine er bare en av dem som står i gjeld til ham.

Seinere kombinerte han også joiken med jazz og andre musikalske sjangrer. Modig gjort, for puritanere finnes så visst også i Sameland. I 1991 fikk han - som den første same - Nordisk Råds litteraturpris. Det var slik mange nordmenn først ble kjent med hans fortellinger.

  • Han skrev sjøl at han ønsket å «dø som jeg har levd, bli borte med viddas vinder, gå opp i fuglenes sang». Det høres ut som en fin måte å forsvinne på, men han vil likevel bli savnet fordi han hadde så mye på hjertet. Som hans norske oversetter Laila Stien nå sier: «Han rakk mye, men jeg hadde håpet han skulle rekke mer.»
Hele Norges coronakart