DEBATT

Sykepleier:

Som å bli spyttetog latterliggjort

Våkne opp, Kjerkol!

LEI: Kjerkol kommer aldri til å havne på korridor, hun sitter på en altfor høy hest til å havne på gangen sammen med oss andre dødelige, skriver Karoline Marie Solheim-Aune (33). Foto: Privat

LEI: Kjerkol kommer aldri til å havne på korridor, hun sitter på en altfor høy hest til å havne på gangen sammen med oss andre dødelige, skriver Karoline Marie Solheim-Aune (33). Foto: Privat

Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Noen ting her i verden provoserer meg veldig, men det meste av det holder jeg for meg selv. Det er likevel noen ting som jeg bare ikke klarer å holde inne, som jeg brenner stort for, og en av disse tingene er helsevesenet vårt. Nå blir bare utfordringen å ikke skrive så langt at jeg skriver meg bort - noe jeg trolig kommer til å gjøre. Men hold ut med meg.

For vi er flere som nå står og ser på et helsevesen «i flammer», en synkende skute, en varslet krise(!), som er på vei til å bli en varslet katastrofe(!). Varslet med ropert og flagg, med capslock og tårer. Men til hvilken nytte?

Ingvild Kjerkol hadde noen elementer med hennes ønsker om prioriteringer som jeg selv kan stille meg bak og applaudere. Blant annet mer fokus på rus og psykiatri, for er det en gruppe som trenger fokus, så er det definitivt den.

Meningen ble først publisert i Romerikes Blad.

Men da spør jeg Kjerkol om følgende: Hvem skal være der for å møte pasientene i rus og psykiatri? For jeg tror ikke hun forstår at det faktisk må være folk til stede, mennesker som må være der for å møte pasientene. Ansatte på jobb. Jeg spør meg, hvordan kan dette være så vanskelig å forstå? Hvorfor forstår hun ikke at masseflukten som nå skjer i yrket, skjer av en grunn? Jeg har vært sykepleier i litt over ti år. Jeg elsker yrket mitt og kunne ikke drømt om å måtte finne noe annet å jobbe med.

AKUTTSYKEPLEIER: Karoline Marie Solheim-Aune (33) ber Ingvild Kjerkol om å våkne opp. Foto: Privat
AKUTTSYKEPLEIER: Karoline Marie Solheim-Aune (33) ber Ingvild Kjerkol om å våkne opp. Foto: Privat Vis mer

Jeg jobber sammen med fantastiske mennesker, jeg har en fantastisk leder, og en fantastisk spennende hverdag. Men jeg er sliten, jeg og mange med meg. Jeg ser nå at flere og flere av mine dyktige, drevne og engasjerte kolleger, som har jobbet i yrket lenge, og som egentlig elsker jobben, ikke lenger orker å stå i presset. Jeg mister svært dyktige kolleger, litt oftere enn det jeg skulle ønske. Hvem skal erstatte disse? Hvem skal erstatte jobben de gjør og kunnskapen de innehar? Hvem skal møte pasientene, være seg rus og psykiatri, eller somatikk, når det er så mange som ikke orker å stå i jobben mer?

I akuttmottaket der jeg jobber betegner vi det som kritisk drift når det er mer enn 40 pasienter til stede samtidig i mottaket. Jeg var på vakt her om dagen, og da lå vi på rundt 40 pasienter hele vakten - og det var en drømmevakt, fordi vi hadde faktisk anledninger til å puste, drikke, spise hele matpakka uten å bli ringt til eller hentet ut av vaktrommet for å ta imot en dårlig pasient. Ja, vi hadde faktisk tid til å slå av en prat med en kollega også, om ting som ikke bare omhandlet jobb.

Den nye standarden for mengden pasienter er 60 pluss, og kriteriene for kritisk drift burde øke i takt med dette. Det meste jeg har sett er litt over 80 pasienter samtidig i akuttmottaket. Det dobbelte av hva som refereres til som kritisk drift. Var vi dobbelt så mange ansatte? Nei da, vi var helt sikkert en eller to i manko også. Hvordan forventes det, at samme mengde sykepleiere, skal ta imot den dobbelte mengden pasienter? Vi er ikke mer enn mennesker vi heller. Vi er ikke «engler i hvitt».

Vi er folk, sånn som deg, sånn som Kjerkol. Skulle likt å se henne etter en kveldsvakt på en mandag i mottak. Hun hadde neppe taklet det veldig bra, men det forventes at vi skal takle det. Og problemet er jo at det gjør vi jo også! Og hva skjer når vi takler problemet? Vi usynliggjør hvor stor krise vi faktisk står i! Vi takler det med utslitt personell, med ekstravakter som stiller opp, med hjelp av hverandre. Og der kommer vi inn på det neste trinnet til Kjerkol: Ekstravakter.

For all del, vi må gjerne kutte ned på ekstravakter. Redusere mengden ekstravakter, og prioritere de fast ansatte. Ja vel? Da lurer jeg nok en gang på en ting. Hvem skal erstatte en ansatt når det er sykdom på avdelingen hver gang? En ansatt som kanskje er sykemeldt på grunn av utbrenthet? Hvem skal erstatte denne personen sine vakter? For i helsevesenet må vi faktisk erstattes, vi kan ikke bare redusere antallet pasienter, og ta en dag med hjemmekontor. Så hvem skal erstatte? En annen fast ansatt som er minst like sliten? Som er like på randen til sykemelding selv? Vi er prisgitte disse ekstravaktene våre, som stiller opp når vi fast ansatte selv ikke er kapable til å dekke hullene i turnusen. Hvis vi skal redusere mengden ekstravakter, så må det gjøres noe for at vi fast ansatte skal være villige til å strekke oss enda lenger enn hva vi allerede gjør.

Vi MÅ få bedre betalt! Jada, sykepleiere i sykehusene for eksempel, kan tjene godt under noen vilkår. Du må jobbe nesten bare netter, du må jobbe masse dobbeltvakter, masse ekstravakter. Du må forsake alt som heter privatliv, du må skaffe deg en døgnrytme som tåler torturnivå, du må gjøre så familie og venner blir vant med, og fortrolig med, å nesten aldri se deg. Dette er noen av kravene for å tjene godt som sykepleier. Hvorfor? Hvorfor skal andre sitte med millionlønninger, mens vi ødelegger oss selv for luselønn og en klapp på skuldra? Vi sliter oss ut for å likevel gå i minus hver måned.

Og dette forventes av oss. Vi har jo valgt yrket selv, med viten om at det er et tøft yrke og dårlig betalt. Men jeg visste på ingen måte at jeg gikk inn i en hverdag uten lunsjpauser, uten toalettpauser, uten drikkepauser. Hvor jeg kommer hjem og er så dehydrert at ingen mengde vann klarer å slokke den desperate tørsten. En hverdag med kjeft grunnet ventetid, når jeg kommer rett fra et annet rom hvor jeg har stått i en time og forsøkt å få liv i pasienten min igjen, uten å lykkes. Jeg trodde jeg gikk inn i et yrke bygget på faglig styrke og medmenneskelighet, ikke et yrke bygget på kjeft og brannslukking.

Nå har jeg nesten klart å skrive meg bort, og jeg har vanvittig mye mer på hjertet. Jeg har så mye jeg skulle ha sagt, til de som står utenfor, til politikere, til hvermannsen som ikke innser hvor langt vi faktisk strekker oss for å hjelpe og redde liv. For å gi mennesker verdige liv uavhengig av utfordringer og sykdommer. For å gi verdige avslutninger, som ikke er basert på å dø alene på et rom fordi vi må prioritere de som har størst sjans til å overleve.

Men det er ikke mulig å få skrevet ned alt, ikke på en og samme gang. Men vit at jeg har kolleger (i flertall), og meg selv, som gråter i gangene, gråter på vaktrommet, gråter i bilen, gråter når de kommer hjem. Fordi vi er så slitne, vi er så tomme, og vi ber ikke om mye. Det føles som å bli spyttet på og latterliggjort når Kjerkol skal kutte ytterligere.

Jeg håper at dersom hun noen gang vil være i behov av en sykehusinnleggelse (jeg ønsker ikke sykdom ovenfor noen som helst, ikke hun heller, bare så det er understreket), eller en av hennes nære blir syke, så får de ingen spesialbehandling. De får nøyaktig samme behandling som vaktmesteren, som den uføre, som alle de andre menneskene som er med i det norske samfunnet, men som ikke har høye stillinger som gjør at de blir skjermet og beskyttet. Det må oppleves, føles på kroppen, frustrasjonen til alle de som ligger i timevis og venter, tørste, tissetrengte, sultne, redde, smertepåvirkede.

Kjerkol kommer aldri til å havne på korridor, hun sitter på en altfor høy hest til å havne på gangen sammen med oss andre dødelige. Men jeg håper likevel hun vil ta seg en tur ut på gangen, og se på oss som springer fra rom til rom. Som går overtid for å dokumentere og rapportere, fordi dokumentasjon og videre rapport er noe av det viktigste vi gjør med tanke på både oss selv og pasienten. Vi som løper ut av vaktrommet, fortsatt tyggende på den ene biten vi rakk å ta av brødskiva, for å hjelpe noen som har blitt akutt dårligere. Jeg håper hun ser, og at hun faktisk SER.

Vi trenger hjelp, vi drukner, vi trenger alle menn og kvinner på dekk. Vi trenger støtte, bedre økonomi, bedre arbeidsvilkår, slik at vi kan komme hjem til familiene våre, og i det minste kunne rettferdiggjøre hvorfor vi er så slitne at tårene triller.

Våkne opp Kjerkol!

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer