DEBATT

Gjenåpningen

Som å vinne i lotto

Vi har alle levd i et slags fengsel, der mange av de frihetene vi har tatt for gitt hele vårt liv har blitt innskrenket.

ETTER CORONA: La oss håpe vi som bygdefolket i Så som i himmelen kommer sterkere ut av dette, mer sammenknyttet, mer som ett folk enn noensinne, skriver innsenderen. Foto: Lars Opstad, Oslo Nye Teater
ETTER CORONA: La oss håpe vi som bygdefolket i Så som i himmelen kommer sterkere ut av dette, mer sammenknyttet, mer som ett folk enn noensinne, skriver innsenderen. Foto: Lars Opstad, Oslo Nye Teater Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Heldige meg som har barn ved teateret, for i går satt jeg der endelig igjen, som en av de heldige få, en av de tjue, og hadde fått billett. Det er jo nesten som å vinne i lotto, i hvert fall for en teatergal.

Der satt jeg i salen, på en knirkete fløyelsstol, og luktet inn teaterlukt, en lukt som minner om lukten av gamle bøker og sol og sjø, og frydet meg over å være tilbake i salen.

Men det var ikke før teppet gikk opp, at det demret for meg, at dette virkelig var stort. At teatrene var åpne igjen.

Før jeg gikk dit, trodde jeg det ville være litt som når du ikke har gjort noe du elsker på en stund, og endelig fikk anledning. Men det var ikke sånn. Det var mer. Jeg ble rørt. Jeg ble dypt rørt, og ikke bare av skuespiller- og sangprestasjoner utenom det vanlige.

ÅPNER OPP: - Oslo har klart å slå smitten ned igjen og igjen, sa Raymond Johansen da han møtte pressen og la fram nye lettelser for hovedstaden fredag 21. mai 2021. Video: Oslo kommune Vis mer

Nei, jeg ble dypt rørt av det å sitte i en nærmest tom sal, å beskue en forestilling av et kaliber som det Så som i himmelen er, med orkester i graven, og musikalstjerner på scenen, å se hvordan spillegleden nærmest tøt ut av ørene deres, hvor mye de ga, hvor glade og takknemlige de var for å få spille igjen, til tross for nesten tom sal.

Det gjorde inntrykk.

Det ga håp.

Håp om at en lang, og vond periode er over.

Håp om at ting kan bli annerledes nå.

Håp om at sirkelen er sluttet.

Jeg så nemlig, ironisk nok Så som i himmelen på Oslo nye like før nedstengningen i fjor også. Jeg ble rørt da og, men ikke slik. Når Gabrielle, alias Jannicke Kruse, i fjor sang: «Det er nå som livet er mitt. Jeg har fått en stund her på jorda,» eller «Jeg vil kjenne at jeg lever, all den tiden jeg har», så hadde jeg aldri opplevd å få friheten min krenket.

Jeg hadde aldri opplevd å leve med forbud mot å gå på skolen; mot å ha et sosialt liv, forbud mot få synge i kor, forbud mot å klemme; slik Gabriella faktisk gjør. Hun lever i et voldelig ekteskap der mannen nekter henne å delta i livet. Det rørte meg da, men jeg hadde aldri kjent disse tingene på kroppen. Derfor, da jeg i fjor hørte sangen, ble jeg rørt, og berørt, fordi jeg hadde empati med Gabriella, fordi jeg syntes ektefellen var grusom, men ikke fordi jeg egentlig kunne relatere noe i eget liv til det.

Men det kan jeg nå. Det kan vi alle nå.

Vi har alle levd i et slags fengsel, der mange av de frihetene vi har tatt for gitt hele vårt liv har blitt innskrenket.

Og det å, i går, få gjøre noe jeg tidligere tok for gitt, og som siden november har vært forbudt, det ga håp. Håp om endring. Håp om at sirkelen er sluttet.

Håp om at skadene som er skjedd ikke er uopprettelige.

For som bygdefolket i Så som i himmelen, har vi alle det siste året fått kjenne på styggen på ryggen. Som bygdefolket der, har vi alle kjent på ham som ikke bare vokter og kritiserer seg selv, men som også skuer på hva naboen, gjør, og sladrer om det. Han som er snar til å mobbe dem som tenker annerledes. Han som har tidd og ikke har stått opp for noe eller noen, som har tidd når han har sett urett, slik bygdefolket i Så som i himmelen tier når Gabriella blir slått fordervet av ektemannen; når de vet at Lenas kjæreste er gift og hun ikke vet det; som tier når Arne kaller vennen for fatso og pommes frites. Som tier og ikke gjør noen ting.

Litt sånn som vi når vi peker ut pakistanerne som smittespredere, eller når vi sladrer på naboen som har 11 stykker på feiring til 17. mai, eller når vi skuler på dem som ikke bruker munnbind, eller håner dem som har en annen mening og protesterer.

Istedenfor å være rause, korrigere høflig, ønske debatten velkommen uten å dumme ut de andre – slik vi ville gjort før corona.

«ENDELIG»: Karl Henning Svendsen, som er involvert i driften av flere utesteder i Oslo, forteller om en enorm lettelse - og pågang - fra øltørste innbyggere etter at de onsdag kunne åpne kranene igjen, etter nesten 200 dager. Video: Klaus Fjellro. Reporter: Amanda Walnum Vis mer

La oss håpe vi som samfunn fortsatt er ett «vi» etter corona, at vi som bygdefolket i Så som i himmelen kommer sterkere ut av dette, mer sammenknyttet, mer som ett folk enn noensinne.

La oss håpe det. La oss håpe at de 20 publikummerne er det første steget mot et gjenåpnet samfunn. Og et sammentreff er det, at en av de siste setningene Lena sier i samme stykke er: «Det blir bra igjen.»

Så la oss håpe det; at det faktisk blir bra igjen for oss, at regnbuene har vært som en profeti.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer