Sorry, Jens

Den indiske forfatteren Arundhati Roy går ut mot norsk kraftsosialisme.

Noen som fortsatt husker Arundhati Roy, den vevre indiske Bookerpris-vinneren som mot slutten av forrige årtusen ble et verdensnavn med romanen «Guden for små ting»?

Pax og Bokklubben Nye Bøker sørget i fellesskap for den norske fliken av verdensberømmelsen, og Roy ble behørig bejublet både hos Tronsmo og i «Bok i sentrum»-teltet på Karl Johan. I andre deler av verden gjorde romanen henne mer beryktet enn berømt, for Roy lot en av sine kasteløse romanfigurer omgås en som sto høyere på den sosiale rangstigen, og slikt blir det rettssak av i India.

  • Men 1997 er mange år, mange «Månedens bøker» og mange Booker-priser siden, og Arundhati Roy trådte ut av medieskinnet inntil hun plutselig fylte tv-ruta søndag kveld. Ikke for å lansere en ny roman, men for å tale vår indiabesøkende statsminister midt imot. Foranledningen var Stoltenbergs undertegning av en avtale om norsk deltakelse i en omstridt indisk vannkraftutbygging, og tv-innslaget var redigert som en konfrontasjon mellom en velmenende norsk kraftsosialist og en hel liten Alta-aksjon av en kvinne.
  • Stoltenberg talte varmt for de millioner av indere som mangler «både strøm og elektrisk lys», og framhevet det norske bidraget til oppdemming og vannkraftproduksjon som en solidaritetshandling med det fattige India. Hvorpå Arundhati Roy nøkternt påpekte at India har verdensrekord i å bygge kraftdemninger uten at det kommer de fattige til gode og at det ikke vil gjøre det denne gang heller. Med noen få setninger skisserte hun hvordan indiske myndigheter skalter og valter med tusener av menneskeskjebner, og spurte om hvorfor Norge er så ivrig etter å eksportere avleggs teknologi til India.
  • Det ble påstand mot påstand. Som sikkert mange andre, ble jeg sittende og fundere på hvem som forvaltet sannheten, Det Gode Mennesket jr. fra Mogens Thorsens gate eller Arundhati Roy, som etter boksuksessen har viet all sin tid til kampen mot en oppdemming som vil sette tusenvis av landsbyer under vann, noe hun har skrevet om i «Levekostnader» (Pax 1999).

Nok en gang endte jeg med å stole på min grunnholdning: «Hvis en forfatter og en politiker er uenige, har forfatteren alltid rett. Hvis de er enige, er enten forfatteren dårlig eller begge tar feil.»

Om det kan trøste en politiker eller to, representerer Hamsun et unntak. Og hvis en forfatter og en musiker krangler, stoler jeg stort sett på musikeren.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.