DEBATT

Kritikk av coronatiltak

Sosialt selvmord å være kritisk

Det gir en dårlig smak i munnen å sende ansatte på hjemmekontor når det fortsatt er fritt fram for å dra på Ikea. Men kommunikasjonslinja regjeringen har lagt seg på har gjort at det er blitt sosialt selvmord å stille kritiske spørsmål om tiltakene.

SETTES I BÅS: - Våger man å stille spørsmål, blir man fort puttet i bås med konspirasjonsteoretikere, skriver Mai-Bente Paulsen. Foto: Privat
SETTES I BÅS: - Våger man å stille spørsmål, blir man fort puttet i bås med konspirasjonsteoretikere, skriver Mai-Bente Paulsen. Foto: Privat Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Se mer
påvist smittet 62 000 +367
innlagt 120 -2
døde 556 +6
påvist smittet 101 000 000+589.5K
døde 2 170 000 +16.6K
Se mer
Annonse

Det er vanskelig å skille hva som er symbolpolitikk og hig etter å vise politisk handlekraft, og hva som er tiltak gjort av reelle smittevernhensyn. Er du kunnskapsbedrift må̊ du sende de ansatte på hjemmekontor, men det er fritt fram å handle på kjøpesentrene.

Myndighetene må̊ fortelle oss mer om fordeler og ulemper ved tiltakene, slik lege og professor Mette Kalager påpekte i «Debatten» 19. november. Det er krevende å forstå hvorfor treningssentrene i Oslo har vært stengt siden november, selv om handelsorganisasjonen Virke kan fortelle om at det bare er to smittetilfeller som kan spores tilbake til treningssentre.

Når det brister i logikken er det vanskelig å få̊ folk med på det de kalte en dugnad.

Nordmenn ønsker å bidra til å holde smitten nede, men myndighetene bør være langt mer åpne for å framheve fordeler og ulemper rundt nedstengningen, og dermed la hvermannsen skjønne logikken. Og da må̊ vi samtidig åpne opp for debatten rundt de folkehelsemessige konsekvensene nedstengningen fører til. Men det har vist seg å være en vanskelig øvelse.

Fredrik Solvang ble i eget program irettesatt av helseminister Bent Høie da han påpekte at FHI sier det er et svakt vitenskapelig grunnlag for å anbefale bruk av munnbind. Høie brukte hersketeknikker av øverste klasse da han svarte, «Fredrik, du kan ikke skape usikkerhet om dette. Dette er alvorlige spørsmål.»

Når en helseminister svarer en journalist som om han var en folkefiende fordi han stiller et kritisk spørsmål, så har vi et problem. Måten myndighetene kommuniserer på danner altså̊ grunnlaget for hva man kan snakke høyt om. Det er en farlig utvikling. Det skaper en trykkoker som vil eksplodere etterhvert som dugnadsbegrepet blir et mer og mer loslitt begrep. Fordi folk merker tiltakene på kroppen, og ettervirkningene vil være langvarige.

RASER: Bent Høie tok til kraftig motmæle da programleder Fredrik Solvang sa at han hadde snakket med FHI om munnbind-bruk. «Debatten» tirsdag 27. oktober. Video: NRK Vis mer

For saken er at i skyggen av pandemien vandrer en annen epidemi vi ikke liker å snakke så mye om, og den heter ikke corona. Vold i nære relasjoner har økt med 20 prosent som en direkte konsekvens av «lockdown» og restriksjoner, ifølge BBC som viser til kartlegginger gjort av FN.

I Texas har man koder for hvordan kvinner som er voldsutsatte ber om hjelp. Kvinner i lys denim er en kode for andre kvinner som trenger hjelp. På Vestbredden går kvinner rundt og banker på kasseroller for å vise at de er der for voldsutsatte kvinner.

Sett bort fra de fysiske overgrepene, så rapporterer krisetelefoner her i Norge om en fordobling av antall henvendelser om temaet selvmord, sammenliknet med samme periode i fjor.

Viruset tar liv, virusets konsekvenser tar også liv. Det er forsvinnende lite fokus fra riksdekkende, norsk media rundt hvilke langtidsvirkninger tiltakene faktisk har.

Alle disse tingene bør være et varsel på hvilket press vårt samfunn vil oppleve når vi har ridd av pandemi-bølgen. Det er da skygge-epidemiens konsekvenser vil slå innover oss. Da vil måten vi har adressert frykt, usikkerhet og de kritiske spørsmålene på, legge et sentralt premiss for hvor godt vi er rustet til å tåle denne nye bølgen. Der vil nemlig ikke munnbind og håndvask være tilstrekkelige virkemidler.

Måten myndighetene snakker seg gjennom denne krisa på, legger ikke bare grunnlaget for hvordan vi slår ned en smittebølge, men hvordan vi slår ned epidemien forårsaket av «lockdown», og her er det mildt sagt mye å gå på.

I enhver krise leter mennesker naturlig nok etter håp, og vi søker til en Høie eller Nakstad som kan gi oss den trygge hånda og håpet om at ting blir bra igjen. I en krise blir ordene deres ikke bare nødvendige, de sildrer også ned på oss andre i hvordan vi lever livene våre og hvordan vi snakker til hverandre.

Først var vi gjennom en dugnad. Det kjente vi alle til. Det er norsk, og da stiller alle opp med det de kan. Så ble ordet litt loslitt, ettersom de som hadde ofret livsverk og stengt ned arbeidsplasser kanskje ikke opplevde at det var like mye i potten for alle – for en dugnad skal jo tross alt være lik belønning for lik innsats. Da forsvant ordet dugnad fra pressekonferansene, og ble erstattet med mer følelser.

I neste fase ble ord som påbud, forbud, og formuleringer som «nå̊ er det alvor», brukt. Som om det ikke var alvor den første gangen, da mange måtte nedbemanne og se livsverkene sine tappes for egenkapital.

Diskusjonen preges nå̊ av moralisering, frykt, og lite rom for meningsbrytning. Våger man å stille spørsmål, blir man fort puttet i bås med konspirasjonsteoretikere, eller får slengt etter seg at man er hjerteløs og selvopptatt. Det er trist, for da mister vi evnen til å se en sak fra flere sider, og der igjen fatte bedre beslutninger.

Noen vil kanskje si at vi skal legge kritiske debatter til side under en krise. At man skal holde munn og gjøre som myndighetene sier. Jeg mener det motsatte.

Det er nettopp i en krise, når demokratiet blir satt på prøve, at vi må våge å se hele bildet, og være ekstra kritiske til de valgene våre myndigheter tar på vegne av oss. Det er blant annet derfor vi har et Storting med folkevalgte. Her har pressen også til dels sovet i timen, og vært mer opptatt av å servere oss statistikk over hvem som til enhver tid dør på sykehjem rundt om.

Pressen skal ikke være maktens talerør, de skal tale dem imot. De skal tale for dem som ikke høres, de som er i skyggen.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer