Kan kontrasten være større? Våren 2020 så det ut til at den norske oljelobbyen fikk alt hva den pekte på, og mere til. Først presenterte Tina Bru og Sveinung Rotevatn en iskantdefinisjon som kan åpne for norsk oljeleting langt inne i den omstridte Svalbardsonen. Så kom den særdeles sjenerøse skattepakken.

Deretter den 25. konsesjonsrunden hvor selskapene ble invitert til å søke på en serie blokker helt opp mot 74 breddegrad. Subsidiene i skattepakken virket umiddelbart. Mens oljeinvesteringer i resten av verden gikk ned, ble det første corona-året et vekstår for norske oljeindustri. Investeringene ser ut til å ende på samme høye nivå i år. Viktigere på lang sikt: Skattevedtaket la til rette for gigantinvesteringer i nye felt som vil kunne prege Norge i mange tiår etter 2050.

I valgkampen 2021 så langt kan de se ut som bildet er snudd. En unison front av miljøpartier har vunnet oppslutning for et krav om stans i all ny oljeleting. Det spekuleres på om selv Ap og Sp har innsett at de må snu, at den 25. konsesjonsrunden kan bli den siste. Og så kommer altså regjeringens forslag til en ny nøytral oljeskatt som vil oppheve friinntekt- og leterefusjonsordningen, noe særlig fagøkonomer, men også klimaforkjempere lenge har vært imot.