Ballen kan nok være rund, selv om ytringene kan være skarpe. Ta for eksempel den østerrikske fotballspilleren Marko Arnautovic, som opprinnelig kommer fra Serbia. Under en kamp mot Nord-Makedonia under årets EM i fotball, scoret han det siste målet da Østerrike vant 3-1. Og for å feire ropte han ut: «Jeg skal knulle din albanske mamma». Han ropte på et språk alle eks-jugoslavere forstår, serbo-kroatisk. Og han ropte det til spillere på et lag der 30 prosent av befolkningen er etniske albanere. Man kan altså regne med at opptil flere på motsatt banehalvdel hadde grunn til å være blodig fornærmet på vegne av mora si. Og det var nettopp det som var meningen. For idrett er også en forlengelse av politikken, med andre midler.

Og selv om sårene fra de jugoslaviske borgerkrigene for 20 – 30 år siden, fortsatt er åpne revner, så vet også vi her i landet hva det egentlig handler om. For «det viktigste er ikke å vinne, men å slå svenskene». Det vet som kjent Petter Northug det meste om, og det er fordi all idrett også er en slags mobilisering av «stammen», av klanen, av lokalsamfunnet, av byen, av bydelen, av nasjonen. Tenk bare på hvordan fotballsupportere har det, der de lider seg gjennom sesong etter sesong med lag som aldri vinner, men supporterne holder likevel ut. Det handler om lojalitet, forpliktelse, tenk på kampsangen til fotballklubben Liverpool: «You´ll Never Walk Alone». Det er en politisk, ideologisk, ja, eksistensiell, ytring. Som går rett inn i kjernen i det brutale britiske klassesamfunnet.