KOMMENTARER

Atomvåpen

Sprengstoffet vi sitter på

Både verden og USA overlevde Donald Trump. Det gir oss et helt nødvendig påskudd for refleksjon. For hva hvis? Spør Morten Strand.

DØDENS ANSIKT: Nord-Koreas diktator Kim Yong-un applauderer nok en vellykket rakett-test. Foto: AFP / NTB
DØDENS ANSIKT: Nord-Koreas diktator Kim Yong-un applauderer nok en vellykket rakett-test. Foto: AFP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Da president Donald Trump sendte sine brutale stormtropper for å angripe nasjonalforsamlingen, og de bare var 30 meter unna en flyktende visepresident Mike Pence, så var atomkofferten i hendene på en av visepresidentens medarbeidere. Villmennene - og kvinnene - fra Kongressen var på jakt etter Pence, som de sa de ville henge fordi de mente han hadde sveket Trump, var bare meter unna å ta kontroll over atomkofferten, som også visepresidenten har et eksemplar av, og som i prinsippet kan aktivere USAs atomvåpenarsenal.

ATOMVÅPEN: Denne propagandavideoen viser Russlands nye «dommedagsdroner». Video: Det russiske forsvarsdepartementet Vis mer

Dette illustrerer et ganske viktig poeng; nemlig at verden egentlig er i en ganske skjør tilstand når det kommer til vår sikkerhet. Det gjelder ikke minst klodens store eksistensielle utfordring ved siden av global oppvarming, nemlig spredning og modernisering av atomvåpen. Der er vi på ville veier, og verden er skjør på minst to måter. Den er strukturelt skjør, ved at det internasjonale regelverket er utilstrekkelig og vaklende, og den er skjør når en mann av Donald Trumps støpning kunne ha kontroll på en av verdens to store atomknapper. De gode nyhetene er at et av Joe Bidens første grep som president i denne omgang reddet verden fra atom-anarki. Og at Biden er av en annen mental støpning enn Trump.

Etter bare ei snau uke som president ringte Biden til Russlands president Vladimir Putin, og de to ble enige om å forlenge START 2 avtalen, som nå heter NYE START-avtalen, som begrenser de to atomsupermaktenes beholdninger av langtrekkende interkontinentale våpensystemer som er ment å bære atomstridshoder. Uten denne enigheten ville den siste av de store nedrustningsavtalene også gått ut på dato. Fristen var 5. februar, og Trump hadde ikke til hensikt å forlenge avtalen.

19 ÅR SIDEN: Donald Trump ble i 1999 intervjuet av CNNs Wolf Blitzer. Den gang mente Trump at USA burde sette seg ned og snakke med Nord-Korea for å få en slutt på atomvåpen-programmet, og i siste instans være villig til å bruke militærmakt for å stanse regimet. Nå, 19 år senere, er Trump USAs president og skal ha samtaler med Nord-Koreas leder Kim Jong-un. Video: CNN Vis mer

For 30 år siden så det vesentlig lysere ut for atomnedrustnings-arbeidet enn det gjør i dag. Land som Sverige og Brasil, og en rekke andre land, snakket ikke lenger om å skaffe seg slike våpen, slik de gjorde i tiåra etter 2, verdenskrig. Nye land som Kasakhstan, Ukraina og Hviterussland, som plutselig hadde blitt atomvåpenmakter fordi de arvet sin del av det sovjetiske atomvåpenarsenalet for 30 år siden, kvittet seg med våpnene.

USA og Russland skrotet 80 prosent av sine atomvåpen i den første og viktigste atomvåpen-avtalen, START 1. Det gjorde de i erkjennelsen av at de fortsatt kunne utslette hverandre mange ganger, og at de to fortsatt hadde 90 prosent av verdens atomvåpen. Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov, snakket som en engasjert fredsaktivist, noe han fortsatt gjør. Tross alt det farlige, det så relativt lyst ut. Gode hensikter kunne se ut til å dominere verden.

Det gjør de ikke lenger. For mye salt er helt i såret siden da. Kina har erstattet Sovjetunionen som Vestens antagonist. Det er en formidabel motstander med helt andre økonomiske muskler enn Sovjetunionen, og tydelige ambisjoner om å modernisere sitt kjernefysiske arsenal med nye smarte våpen for å underbygge sine ambisjoner i internasjonal politikk. Russland er en såret kjempe, og har snart bare sitt atomvåpenarsenal og sitt enorme areal gjennom Europa og Asia å spille på når de påberoper seg stormakts-status. Det er ingen oppskrift på stabilitet.

Men enda farligere enn rivaliseringen og statusen mellom de «gamle» atomvåpenmaktene USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike, er de regionale atom-spillerne. Israel fikk sine atomvåpen på 1960-tallet, og det er fortsatt en kilde til uro i Midtøsten, som gir påskudd til både rivalene Iran og Saudi-Arabia, og til Tyrkia, om å skaffe seg sine egne. Det er farlig, og stadig mer aktuelt.

Rivalene India og Pakistan fikk sine atomvåpen på 1970- og 80-tallet, uten at det har lagt bånd på motsetningene. Og i Øst-Asia er både Kinas enorme vekst og ambisjoner en kilde til stor uro i Japan og Sør-Korea, pluss i atomvåpenmakten India i vest. I tillegg kan Kim Jong-un i Nord-Korea provosere et kjernefysisk rustningskappløp der både Japan og Sør-Korea kan bli atomvåpenmakter.

Atomvåpen er laget - noe Donald Trump flere ganger ga uttrykk for at han ikke skjønte - nettopp for at de aldri skal kunne brukes. Men reguleringene rundt atomvåpnene vakler både ved at flere viktige nedrustningsavtaler er skrotet de siste åra, ved at Kina, USA og Russland utvikler nye og smarte våpen som senker terskelen for å bruke dem, og fordi verden står overfor nye mulige rustningskappløp i Midtøsten og Øst-Asia. Dette er sprengstoffet vi sitter på. Og det føles ikke - ved nærmere ettertanke - særlig godt.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer