Mandag denne uka slo nyheten ned som en bombe - med tidsinnstilling. Kjell Inge Røkke hadde tatt med seg flyttelasset til Lugano i Sveits.

Nyheten kom nemlig ganske nøyaktig ett år etter stortingsvalget i fjor høst. Valgdagen falt som vanlig på en mandag, 13. september. Røkkes brev til aksjonærer og medarbeidere hvor han avslørte flyttingen ble også signert på en mandag. Han bommet dessverre litt på datoen - 12. september.

Uansett - historien om Røkkes flytteprosess begynner omtrent her.

Skatter og avgifter var en av de store sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Ingen hørte noe fra Røkke, men ledet an av oppdrettsmilliardær Gustav Witzøe satte temaet dagsorden med et godt timet utspill om formuesskatt. Witzøe serverte det til pressen mens Erna Solberg var på valgkampbesøk i hans hjemtrakter på Frøya.

Dermed var det fyr i teltet.

Ingen gnist er mer effektiv i norsk debatt enn en riking som klager på skatten. For pressen er det som en artikkel-generator. Det er bare å ringe rundt, så kan du banne på at noen biter på. Som oftest er det investor Jan Petter Sissener som glefser til, og skjærer tenner på en helt annen måte enn den som først - litt mer forsiktig - har løftet debatten.

Og så har du det gående.

Denne gangen trengte ikke engang Røkke åpent å begrunne flyttingen med ønsket om å spare skatt. «Det er helt forferdelig å bo i Norge nå», sa investor (og stor-eier i Aker), Torstein Tvenge. Han rykket lynraskt ut til støtte for flyttingen, og ledet den illsinte oppmerksomheten i sin retning. Han tok en for Røkke. Eller skal vi si laget?

Standpunktene til Tvenge & co er nemlig ikke nødvendigvis så upopulære.

Skattedebatten er blitt veldig polarisert. Nå kanskje enda mer enn før. Valgundersøkelsen til Institutt for samfunnvitenskap viser at «skatter og avgifter» sto nest øverst på lista over viktige saker for velgerne ved fjorårets valg. Bare «klima» kom høyere. Og like interessant:

På tredjeplass har det sneket seg inn en nykommer, en slags «tvilling-kategori» til skatter og avgifter, nemlig «sosial utjevning». I et år hvor skatt for de rike dominerte valgkampen, gjorde «sosial utjevning» et kraftig byks opp på rangeringen fra tidligere år.

Og hvem er det som vekter de to kategoriene tydeligst? Fordelingen mellom partiene er helt klar: Mens «skatter og avgifter» var den klart viktigste saken blant Høyre og Frp’s velgere, var «sosial utjevning» viktigst blant Ap’s velgere.

For en som leser både avisa og samfunnsutviklingen, må det ha vært ganske klart for Røkke hvor dette bar. Etter valget er formuesskatten økt, med ulike grep.

Regjeringen supplerte også ganske raskt mandatet til skatteutvalget som ble nedsatt under det blå styret. Mandatet åpner for å endre på den såkalte fritaksmodellen. Den sikrer at den som flytter utenlands kan realisere gevinstene sine der, og flytte hjem fem år seinere uten å måtte skatte av dette til Norge.

Når Røkke nå har flyttet utenlands, har folk satt seg ned med kalkulatorene. Hvor mye har han «spart», eventuelt hvor mye «sniker han unna» norsk beskatning. Det er øyet som ser. Finansavisen har regnet seg fram til at han neste år kunne ha fått en skatteregning på 825 millioner kroner.

Summene blir svimlende når Norges rikeste mann får økt skatteregning. Det skyldes to faktorer: At skatten øker, men også at verdiene til Røkke har steget kraftig - fra 20 milliarder i 2019 til 33 milliarder nå, ifølge Finansavisen.

Dette belyser en interessant utvikling når det gjelder skattlegging av rikdom i vår del av verden. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har vist at mens verdiene har økt de siste tiårene, har skattetrykket falt.

Oppmerksomhet om økende økonomisk ulikhet i samfunnet har ført til et politisk trykk for å endre på dette. Debatten i Norge, og skattepolitikken etter valget, er et konkret utslag.

Vi er ikke aleine om å diskutere disse tingene. Formuesskatten er forsvunnet i de fleste andre land, men det finnes andre måter å skattlegge rikdom på. Flyttestrømmen til Sveits går som aldri før.

Det er visst forferdelig å bo i Tyskland, også. Der har myndighetene i det økonomisk konservative landet innført en såkalt exit-skatt, som Rødt og SV her hjemme sikler etter å kopiere. Den gjør at den som flytter fra landet må skatte av urealiserte gevinster. Reglene ble faktisk endret i to omganger for å gjøre det ekstra ubehagelig å flytte til Sveits.

Den stygge ironien er at denne debatten nå fortsetter i en ny økonomisk epoke. Norge har oljeformuen, men må stramme livreima for ikke å øke renta. EU er på en svært utradisjonell jakt etter penger hos olje- og gass-selskaper, for å sette medlemslandene i stand til å kompensere for folk og bedrifters økende levekostnader.

Det skulle bli vanlige folks tur, men det ble i stedet ingens tur. Og alle vil selvsagt helst løpe fra regninga. Den polariserende skittkastingen har blitt en reell krise.

Krangelen om Røkkes exit til Sveits viser at skattedebatten er vanskelig, men viktig. Det aller viktigste er å komme seg videre. Skattedebatten, som alle andre, har en tendens til å henge fast i enkeltsaker, i enkelte skatter. Og som vi ser - den faller inn i skyttergraver som høyre- og venstresiden har interesse av å pleie og vedlikeholde.

Denne regjeringen har økt formuesskatten ganske mye allerede, men har av en eller annen grunn fredet havbruksnæringen - Witzøe-milliardenes yngleplass. En grunnrenteskatt herfra, for fordelen det er å ha unik tilgang til fjordene for oppdrett, kunne gitt milliarder i skatteinntekter. Et skatteutvalg har anbefalt dette, likevel har det blitt kontant avvist - blant annet på grunn av protester fra lokale Ap-ordførere.

Lokale krefter står like hardt på bakbeina for en litt mer spredt fordeling av inntekter mellom kommunene i Norge. Et utvalg har foreslått at kraftkommuner må dele mer på inntektene sine, men forslaget er allerede skutt ned av Senterpartiet.

Røkke har sagt at han betaler sin skatt med glede. Flyttingen har vist for all verden at det er en bløff. Få kan likevel med god grunn klandre ham. Det er ikke så mange der ute som gjerne vil trå til med litt ekstra penger til fellesskapet. Knapt noen.

For at skattesystemet skal bli rettferdig og effektivt, trenger vi politikere som ikke bare skattlegger dem det er politisk opportunt å ramme. Skattleggingen må også treffe der det gjør politisk vondt.