KOMMENTARER

Krigen i Ukraina

Stans sutringen

Det er typisk norsk å være halvhjertet. Vi støtter Ukrainas kamp for frihet og sanksjonene mot Russland. Helt til vi må betale prisen for det.

HØY PRIS: Generalsekretær i NATO Jens Stoltenberg ber politikerne ta sitt ansvar om å støtte Ukraina i en tale til en konservative partigruppen (EPP) i Europaparlamentet. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det nærmer seg 150 dager siden russiske stridsvogner begynte å legge stadig mer ukrainsk jord under og bak seg, og siden artilleriet og kulene begynte å regne over den ukrainske sivilbefolkningen.

Omtrent like lenge siden er massakren i Butsja, der russiske soldater henrettet uskyldige sivile på åpen gate og dumpet hundrevis av dem i massegraver.

Det er like lenge siden russiske soldater startet med massevoldtekter av ukrainske kvinner og siden millioner av ukrainere har måttet forlate hjemmene sine og blitt flyktninger fra russiske grusomheter; siden bombingen av fulle sykehus med gravide kvinner eller skoler med barn i startet.

Til tross for de stadige grusomhetene som fortsatt ryster Ukraina, er det mye som tyder på at vår solidaritet med det ukrainske folket har begynt å falme. Vi er stadig oss selv nærmest.

Da Russland gikk til fullskala krig mot Ukraina 24. februar, var det etter hvert en bred politisk enighet om å støtte ukrainerne med alt vi kunne: Send våpen! Sender penger! Ta imot flyktninger og hent ut sårede soldater.

Det virker lenge siden. Det er tilsynelatende helt andre saker som setter dagsorden i dag. Redselen for å dele av krafta vår, for eksempel.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.