DEBATT

Baltikum og Moskva:

Står opp mot Putin

Hver for seg er de baltiske landene små og svake. Likevel må Vladimir Putin finne seg i daglige utskjellinger fra litauisk hold.

TORTURKAMMER: Arunas Borisas tar oss fra det ene torturkammeret til det andre i KGB-museet i Vilnius: «Det var her det skjedde – nøyaktig her», skriver kronikkforfatteren. Foto: privat
TORTURKAMMER: Arunas Borisas tar oss fra det ene torturkammeret til det andre i KGB-museet i Vilnius: «Det var her det skjedde – nøyaktig her», skriver kronikkforfatteren. Foto: privat Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Det er ikke fred å få for Arunas Borisas og hans lange pekestokk. Turister fra fjern og nær presser seg ned i de kjølige kjellergangene i KGB-museet i Vilnius for å lytte til ham. «Her ser dere noen av ofrene», sier han og stanser foran et uhyggelig svart-hvitt-bilde. «Noen av flere titusener».

PÅ GRENSEN: Det er store NATO-styrker fra blant annet Norge i Litauen på grensen til Hviterussland. Reporter: Gunnar Hultgreen. Video: Henning Lillegård. Vis mer

Litauen var en sovjetisk republikk fra 1945 til 1990. Den røde armé rykket inn allerede i 1944, idet Nazi-Tyskland begynte å knele over hele Europa. Mange litauere hilste de sovjetiske soldatene med ovasjoner, men gleden ble fort avløst av sorg og fortvilelse.

KGB-museet ligger sentralt i byen, nær en grønn park med et fargerikt tivoli. Barna fryder seg over sommeren og livet, men i museets torturkjeller er det tungt å puste. Bildene og informasjonen vi får, gjør ikke opplevelsen lettere. Arunas Borisas tar oss fra det ene torturkammeret til det andre. «Dette er ikke bare et museum», sier han. «Det var her det skjedde – nøyaktig her».

Bygningen på Akugaten i Vilnius er stor og pompøs, mange vil si vakker. Museet bærer egentlig det lange navnet Museet for okkupasjoner og frihetskamper. Veggene her har lyttet til mange skrik. Etter at Nazi-Tyskland invaderte Litauen i 1941, ble bygningen brukt som hovedkvarter for Gestapo. Så kom KGB. «Det var ikke nødvendig å endre på noe, for infrastrukturen var jo på plass», fortsetter Borisas. Han dunker neven mot en stor jerndør, og døra svarer med en sorgtung sang.

Fra 1945 til tidlig på 1960-tallet ble rundt ett tusen fanger henrettet i denne kjelleren. Dommene ble avsagt i etasjene over, av nådeløse menn som adlød de minste vink fra Moskva. Men selv om okkupanten var aldri så brutal, fortsatte litauerne å stritte imot. «Dere har vel hørt om ukrainerne i Donbas-regionen, de som i dette øyeblikk kjemper både over og under jorda, i myrene og i skogene?» spør Borisas. «Det samme gjorde vi.»

Mange har ikke hørt om Skogsbrødrene, men i Litauen, Latvia og Estland er de et begrep. Brødrene, rundt 50.000 partisaner, dro til skogs med våpen i hånd straks den sovjetiske okkupasjonen var et faktum. De fleste var litauere. De levde under jorda og led seg gjennom vinter etter vinter. Bare det første året mistet de nesten ti tusen mann. Seinere ble det flere.

Skogsbrødrene holdt det likevel gående i ti til femten år. Latvieren Janis Pinups ga ikke opp før i 1995. Han ville ikke overgi seg før den siste sovjetiske soldaten hadde forlatt landet. Den trassige partisanen var da sytti år gammel. «Jeg takker Vårherre, som har beskyttet meg mot alle farer i femti år», sa han da han endelig kom ut av skjulestedet sitt, en godt skjult bunker i Latvias dype skoger. To søsken hadde forsynt ham med flesk og poteter mens det røynet på som verst. Pinups sovnet inn i 2007, 82 år gammel.

Hver for seg er de baltiske landene små og svake. Litauen har imidlertid en stolt fortid å vise til. I 300 år, fra 1200-tallet til 1500-tallet, var storfyrstedømmet Litauen en mektig kraft i Europa. Riket strakte seg langt sørover på kontinentet og omfattet både Belarus og Ukraina og deler av Polen og Russland. På Katedralplassen i Vilnius står rikets fremste kriger, Gediminas, med sitt fryktede sverd. «I dag er vi lykkelig som liten», sier Arunas Borisas.

Litauen har bare 2,8 millioner innbyggere, men har likevel klart å sette seg i respekt i Europa og verden. Mye av forklaringen er landets medlemskap i EU og NATO, som gir det ryggdekning i vanskelige tider. Som nå. Krigen i Ukraina er for litauerne en uhyggelig påminnelse om hvor viktig det er å stå sammen og ha sterke allierte.

I fjor vår vakte Litauen oppsikt ved å gå i klinsj med Kina. Regjeringen i Vilnius var ikke snauere enn at den tillot Taiwan å opprette et representasjonskontor i byen, og Kina reagerte med frådende fordømmelser og økonomiske sanksjoner. Partiavisa Global Times gikk berserk og sammenliknet Litauen med en hjelpeløs flue som det ville være lett å slå i hjel. «Skjønt er det bryet verd? Vi får jo flueblod på hånda». Men Litauen sto på sitt, og nå er kontoret i full drift.

Mens Kina er langt fra Litauen, er Russland svært så nær. Vladimir Putin må likevel finne seg i daglige utskjellinger fra litauisk hold. Da Russlands invasjon av Ukraina var et faktum, var Litauen det første landet i Europa som lovet ukrainerne militær hjelp.

«Den litauiske nasjonen vet bedre enn noen annen hvordan en okkupant kan knuse friheten, og hva det koster å gjenvinne den», sa Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i en TV-sendt takketale til Litauens nasjonalforsamling i april.

Litauen har felles grense med både Belarus og Polen, men ikke med det «egentlige» Russland. Naboskapet til Kaliningrad, den russiske enklaven ved Østersjøen, er imidlertid farlig nok. I årevis har russiske tog rullet gjennom Litauen med forsyninger til Kaliningrad. Derfor vakte det oppsikt da litauerne i vår vedtok å stanse godstransporten. «En provokasjon», ropte Putin. «Et nødvendig tiltak og helt i tråd med EUs sanksjonslinje», svarte Litauen.

Nå har partene summet seg, og EU-kommisjonen har avsagt sin dom: Godstogene skal få gå som før, men får ikke frakte strategiske varer som våpen og militært materiell.

Koalisjonsregjeringen i Vilnius har bred støtte for sin tydelige utenrikspolitikk. Men det finnes også røster som frykter at landet kan bli for overmodig og sette seg selv i fare. I verste fall, advarer kritikerne, kan Russland finne på å rykke inn i den smale Suwalki-korridoren, den eneste landforbindelsen mellom de baltiske statene og resten av EU. Skjer det, kan Europa få en ny krig i fanget.

Mens politikerne driver med sitt, fortsetter Arunas Borisas sine leksjoner i KGB-museets kjeller. Flere av celledørene er åpne, det er bare å spasere inn. Opptil førti fanger ble stuet sammen i noen av dem. Her var det ståplass, men knapt noe mer.

Noen celler var så små at de rommet bare én stående fange. «Og denne cellen ble fylt med isvann», tilføyer Borisas og peker gjennom nok en gitterdør. «Fangene ble tvunget til å stå på forhøyningen i bakgrunnen til de ikke orket mer og stupte i vannet».

Museet byr også på utstillinger av KGBs utspekulerte torturredskaper. Henrettelsene fant sted i et eget rom. Enda flere litauere døde i kamp eller på annet vis. I hele Sovjet-perioden ble rundt tretti tusen litauere drept eller henrettet, mens vel hundre tusen ble deportert til Sibir. «Aldri mer», avslutter Borisas. To små ord som også de baltiske folkene gjentar.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer