KOMMENTARER

Stemmer teller, men oljeressurser avgjør

En av statsvitenskapens mest berømte teser viser oss hvorfor oljas dominerende posisjon kan være farlig for det norske samfunnet.

OLJEPOLITIKKEN AVGJORDE: Valgkampen i år gikk fra fullt fokus på å samle tilstrekkelig antall stemmer for å sikre et rødgrønt flertall, til full skjæring fordi bevaring av oljepolitikken viste seg å være viktigst. Foto: Terje Pedersen / NTB
OLJEPOLITIKKEN AVGJORDE: Valgkampen i år gikk fra fullt fokus på å samle tilstrekkelig antall stemmer for å sikre et rødgrønt flertall, til full skjæring fordi bevaring av oljepolitikken viste seg å være viktigst. Foto: Terje Pedersen / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det er hundre år siden Stein Rokkan ble født. Norges mest siterte samfunnsforsker ble forsøkt rekruttert av de store universitetene i utlandet, men var tro mot Universitetet i Bergen. Herfra utviklet han teorier og modeller som er blitt stående, og som er høyst relevante i dag. To av de mest kjente går rett inn som naturlige utgangspunkt for en analyse av årets stortingsvalg.

Rokkan var en av de som veldig tidlig var interessert i motsetningen mellom sentrum og periferi i politikken. By og land som slett ikke alltid går hand i hand. Nå er denne måten å forstå motsetninger i politikken dominerende, og har vært utgangspunkt for analyser av Trumps popularitet og Brexit – og selvsagt Senterpartiets framgang som en reaksjon på sentraliserende reformer.

Det er likevel en annen Rokkan-tese som også er verd å trekke fram etter høstens valg, nemlig «stemmer teller, men ressurser avgjør». Med en liten vri glir den rett inn i den andre hovedkonfliktlinjen ved årets stortingsvalg, klimadebatten.

Stemmer teller, men oljeressurser avgjør.

SLALÅM: Jonas Gahr Støre blir spurt om det blir slalåmkjøring i saker med høyresiden. Video: NTB Vis mer

Rokkans poeng var at ved demokratiske valg er det stemmene, den numeriske opptellingen, som bestemmer sammensetningen av nasjonalforsamlingen og andre styrende organer. Likevel er det ressursene de ulike partiene drar veksler på som avgjør den endelige politikkutformingen.

I løpet av noen uker i høst har vi fått dette demonstrert, nesten i klartekst.

Valgkampen i år gikk fra fullt fokus på å samle tilstrekkelig antall stemmer for å sikre et rødgrønt flertall, til full skjæring fordi bevaring av oljepolitikken viste seg å være viktigst.

Stemmene telte, men oljepolitikken avgjorde.

Til tross for hva en kunne få inntrykk av i valgkampen, var ikke Ap rede til å gi etter i oljepolitikken. Etter det som er lekket ut fra sonderingene på Hurdal å dømme, sto Ap hardt på at partiet ikke ville godta vesentlige endringer i letepolitikken.

Dermed fortsetter knivingen i Stortinget de neste fire åra, med en Ap-ledet regjering i forsvarsposisjon mot SV, Rødt, MDG, Venstre og KrF som vil kjempe for ulike typer innstramminger.

Det er ingen som tvinger Ap inn i denne rollen. Hvis man ser overordnet på dette er posisjoneringen et spørsmål om ressurser.

Norsk økonomi er tungt knyttet til petroleumsindustrien, selv om den allerede er på retur. Det er færre ansatte i bransjen nå enn for bare noen år siden, og inntektene fra oljefondet vil i stigende grad være viktigere for statens inntekter enn de direkte inntektene fra sokkelen.

I tillegg til inntektene fra sokkelen og de som er ansatt direkte i oljevirksomheten, har vi en rekke tilknyttede næringer langs kysten, blant annet verftsindustrien. Nordmenn flest kjenner noen, eller kjenner noen som kjenner noen, som jobber i oljerelatert virksomhet. Hvis de ikke jobber der selv.

I Rokkans teori trekker arbeiderbevegelsen veksler på ressurser hos arbeidstakersiden i norsk arbeidsliv, hvor streikevåpenet tradisjonelt sett har vært det sterkeste. De borgerlige partiene bærer med seg arbeidsgiversidens trusler om kapitalflukt og krav om lavere skatter.

Fordi oljebransjen er så dominerende i norsk økonomi, trekker både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden i samme retning. De danner feller front.

Den samlede påvirkningskraften hos alle disse aktørene er formidabel, gjennom lobbyvirksomhet, presseutspill og ulike strategier for å påvirke opinionen. Det skal mer til enn et klimabrøl for å velte denne konstruksjonen.

Oljemakta er enorm, men det er ikke noe korrupt eller illegitimt ved denne dynamikken. Rokkans tese kan likevel hjelpe til med å belyse hvorfor oljas dominerende posisjon kan være farlig for det norske samfunnet.

Den kompakte politiske støtten til oljevirksomheten kan føre til at vi forsinker og delvis ødelegger den økonomiske omstillingen Norge må gjennom de neste tiåra.

På sin første felles pressekonferanse etter at regjeringsforhandlingene kom i gang igjen for alvor denne uka, la Ap-leder Jonas Gahr Støre og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum vekt på omstilling og nye, grønne næringer. Det er et tydelig politisk signal. Ap/Sp-regjeringen vil ha en forsterket satsing på blant annet batteriproduksjon, havvind og hydrogen.

Spørsmålet er om det er plass til alt sammen.

Den store oljeskattepakka som ble vedtatt for å stimulere oljenæringen i fjor sommer vil føre til et titall olje- og gassprosjekter som vil ta opp så mye av kapasiteten i norsk økonomi ut over 20-tallet at det kan bli krevende å rom til en rekke andre, store satsinger samtidig. Økonomien kan koke over.

Det er tross alt et spørsmål om vekting, ikke enten/eller. Det hviler et stort ansvar på norske politikere og samfunnsaktører å sørge for at oljeøkonomien ikke spenner bein på utviklingen av det vi må leve av seinere.

Gjennom Rokkans prisme kan vi bli bevisste hvor fastlåste vi egentlig er, langt mer enn «klimavalgkampene» de siste åra kan gi inntrykk av.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer