DEBATT

Importsmitte blant arbeidsinnvandrere

Stemples som smittespredere

Vi hører om sykepleieren som har bodd i Norge i en årrekke, men som nå er redd for å gå i butikken i frykt for negative kommentarer. Om håndverkeren som opplever at kunder skuler mistenksomt når han sier han er fra Polen.

SYNEBUKK: - Å peke ut enkelte grupper som syndebukker er skadelig for tillitsforholdet i et samfunn, skriver innsenderne.Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
SYNEBUKK: - Å peke ut enkelte grupper som syndebukker er skadelig for tillitsforholdet i et samfunn, skriver innsenderne.Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Koronasmitte blant polske arbeidsinnvandrere har fått mye oppmerksomhet de siste ukene. Og med god grunn. Situasjonen er alvorlig, og det er behov for effektive tiltak. Men vi må også forstå mekanismene som fører til økt smitte – og dermed hvordan vi kan hindre spredning.

Som den katolske kirkens hjelpeorganisasjon møter Caritas mange polske arbeidsinnvandrere. Siden starten av koronapandemien har vi arbeidet med å nå ut med informasjon til ulike innvandrergrupper. Den siste tiden har vi naturlig nok fokusert vårt arbeid mot polakker i Norge. Informasjonsbehovet har vært stort og det har vært mye forvirring knyttet til karanteneregler, krav om koronatest og reiser til Norge.

Vi møter nå mange polakker som opplever å bli stemplet som smittespredere. Også de som bor fast i Norge og ikke har vært i Polen under pandemien. Vi hører om sykepleieren som har bodd i Norge i en årrekke, men som nå er redd for å gå i butikken i frykt for negative kommentarer.

Om håndverkeren som opplever at kunder skuler mistenksomt når han sier han er fra Polen. Og om den polske mammaen som må forklare sin datter at hun ikke trenger å være redd for å bli smittet bare fordi hun er polsk, selv om vennene hennes på skolen snakker om at polakker er smittefarlige.

Slik skal det ikke være. Å peke ut enkelte grupper som syndebukker er skadelig for tillitsforholdet i et samfunn.

Polakker er den desidert største innvandrergruppen i Norge, men dette er på ingen måte en ensartet gruppe. Mange har etablert seg i Norge, snakker norsk og har barn i barnehage og skole. De er i stor grad integrert i norsk samfunns- og arbeidsliv og følger med på informasjon fra norske myndigheter.

Andre jobber i Norge, men lever sine «virkelige liv» hjemme i Polen, hvor de har kone og barn. Både på norske verft, byggeplasser, og i transportbransjen er det vanlig med rotasjonsordninger der arbeidstakerne reiser fram og tilbake mellom Norge og hjemlandet. De jobber ofte for store seriøse aktører og mange jobber i Norge i år etter år. De følger ikke med på norske informasjonskanaler, men kan i stor grad nås gjennom sine arbeidsgivere med tiltak

Så er det også en stor gruppe polske arbeidsinnvandrere som ikke jobber rotasjon. De er ansatt for mindre bemanningsbyråer, som selvstendig næringsdrivende eller i jobber som ofte grenser mot det mer uformelle arbeidslivet. Ofte har de mer usikre arbeidssituasjoner, lever sammen med andre polakker og snakker lite norsk eller engelsk. De er godt spredd i alle landets kommuner. De har sine familier i Polen og reiser hjem hver gang de har fri. Denne gruppen faller ofte utenfor etablerte informasjonskanaler.

Mange polakker har blitt smittet mens de var hjemme i Polen. Der er smittetallene langt høyere enn i Norge. Sannsynligvis er også mørketallene betydelige ettersom omtrent 45 prosent av dem som ble testet den siste uka fikk påvist covid-19 smitte, mens tilsvarende tall for Norge sist uke var nærmere tre prosent, ifølge FHI.

Importsmitte fra Polen har ført til smitteutbrudd på arbeidsplasser hvor det er mange polske arbeidstakere, som for eksempel ved verftet på Hyllestad. Det er derfor viktig at regjeringen strammet inn på krav om testing og karantene for denne gruppen.

Men den høye smitten blant polakker handler ikke om dårlig moral eller manglende ansvarsfølelse. Mange reiser mellom Polen og Norge fordi det er del av deres arbeidssituasjon eller for å være sammen med barna sine. Vi møter også mange som velger å ikke reise dersom de ikke må.

Koronapandemien har vist oss hvor avhengige vi er av utenlandsk arbeidskraft, det være jordbærplukkere eller verftsarbeidere. Samtidig har vi et system hvor arbeidsinnvandrere ikke har rett på norskkurs eller andre integreringstiltak.

De må klare seg selv. Og mange gjør det. Men de som har familie i Polen og kanskje ikke føler seg som del av det norske samfunnet gjør det i mindre grad. Mange har ikke tid eller råd til å lære seg norsk. De prioriterer jobb. De har lite kontaktnett i Norge utover sine arbeidsplasser og orienterer seg i stor grad mot polske nyhetskilder. Da kan ikke myndighetene bruke informasjonskanaler som når andre norsktalende grupper.

Disse gruppene må nås med informasjon på polsk på flyplasser og ferjeterminaler, i samarbeid med polske myndigheter og på sosiale medier.

Arbeidsgivere er også en viktig informasjonskilde. Inntrykket er at de seriøse bedriftene tar dette på alvor og bruker betydelig ressurser for å tilrettelegge for ordentlige karanteneløsninger og ivareta smittevernhensyn. Dessverre er ikke alle arbeidsgivere slik. Gjennom vårt arbeid i Caritas møter vi polakker som opplever å bli utnyttet under pandemien, som blir bedt av arbeidsgiver om å bryte karanteneregler eller som har boforhold som gjør smittevern nær sagt umulig. Mange av disse lever med usikre kontrakter, lave lønninger og arbeidsforhold etniske nordmenn aldri ville ha akseptert. De opplever å ha få reelle valg. Her finnes det ingen enkle løsninger, men denne gruppen må også møtes med tiltak.

På lang sikt har både polske arbeidsinnvandrere og vi som samfunn mye å vinne på bedre integrering. Det er bra om arbeidstakere som jobber i Norge over mange år har mer kunnskap om norske forhold og snakker bedre norsk. Dette vil ruste dem bedre i møte med useriøse arbeidsgivere, gjøre det lettere å delta i det norske samfunnet og gjøre det enklere for norske myndigheter å nå ut med informasjon i krisetider.

Vi må ha løsninger på kort og lang sikt, og vi må ha kloke løsninger. Men det hjelper ikke å gjøre polakkene til syndebukker. De er ikke til besvær. De burde tvert imot berømmes for å hjelpe oss med å holde hjulene i gang.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer