DEBATT

Karikaturstriden

Stigmatisering hjelper ikke

Motgiften mot at enkelte har reagert med vold på sjikanerende karikaturtegninger, er ikke å sjikanere mer.

FORDØMMER ANGREPENE: - La det ikke være noen tvil, norske muslimer fordømmer terrorangrepet i Frankrike, som alle andre, skriver innsenderen. Foto: Privat

FORDØMMER ANGREPENE: - La det ikke være noen tvil, norske muslimer fordømmer terrorangrepet i Frankrike, som alle andre, skriver innsenderen. Foto: Privat

Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

I Norge er det i løpet av den siste uka hengt opp tegninger av en sint muslimsk mann med ei bombe i turbanen. Bildet skal forestille profeten Muhammad, og nører opp under en gammel negativ stereotypi av muslimer som farlige mennesker. Motivet bak å henge opp antimuslimske tegninger på steder hvor de ikke kan unnslippe allmennhetens blikk, er etter mitt skjønn åpenbart å stigmatisere en hel religiøs gruppe.

Mange har spurt hvorfor muslimer støtes av påstått uskyldig satire. Svaret er sammensatt.

Først er det viktig at man får ryddet vekk en misforståelse: Det er ikke tegningene i seg selv som provoserer, men det tegningene representerer. Historisk har muslimer generelt unngått å tegne Gud, eller hans profeter, men har likevel ikke blitt provosert av respektfulle tegninger.

Hva angår Charlie Hebdo, er det dessuten ikke bare de feilaktige avbildningene av Profeten som vekker forargelse, men også de som dehumaniserer muslimer og fremmer rasisme. Eksempelvis har magasinet indikert at flyktningbarn som kommer over Middelhavet blir seksualforbrytere som voksne.

Nedverdigende framstillinger av profeten sårer, fordi han er muslimers rollemodell. Ved å tillegge rollemodellen negative karakteristikker, tillegger man implisitt også hans følgere disse karakteristikkene. I tillegg holder muslimer profeten svært kjær, og det er en allmennmenneskelig psykologisk impuls å reagere emosjonelt når noen en elsker blir karikert på ydmykende vis.

Anti-muslimske tegninger kan også bidra til å stigmatisere en allerede utsatt minoritetsgruppe, samt normalisere islamofobi i Vesten. Dette er nemlig «satire» som slår nedover, snarere enn oppover.

Tegningene, og omfavnelsen av dem, sparker mot en religiøs minoritet som opplever demonisering og diskriminering. I tillegg blir denne minoriteten kollektivt ansvarliggjort for enkeltes ugjerninger på en måte som alle andre grupper slipper. Ikke minst får muslimer som planlegger og utfører vold, uforholdsmessig mye negativt søkelys sammenliknet med andre forbrytere, viser en studie fra USA.

I september ble en kanadisk muslim, Mohamed-Aslim Zafis, knivdrept av en høyreekstrem og tilsynelatende kristen mann utenfor en moské i Toronto. Sjansen er stor for at du aldri har hørt om hendelsen, hvilket illustrerer skjevheten i mediedekningen.

De som mener muslimer må tåle å bli krenket av karikaturer, slik de anfører at kirka har tålt, overser den politiske konteksten: Kirka utgjør en betydelig maktfaktor i Europa, ikke en utsatt gruppe. Ingen sårbare minoriteter, enten de er kristne, jøder eller muslimer, skal måtte tåle sjikane fra flertallsbefolkningen.

Jeg vil også understreke at noen av de mest sårbare blant oss er barn. Amerikansk forskning viser at muslimske minoritetsbarn selvfølelse og nasjonale identitet påvirkes svært negativt av å bli eksponert for stadige problembeskrivelser av sin religion. Et antimuslimsk samfunnsklima gir opphav til opplevd utenforskap, fremmedgjøring og potensiell radikalisering.

Dette tjener verken minoriteten eller den øvrige befolkningens interesser.

La det ikke være noen tvil, norske muslimer fordømmer terrorangrepet i Frankrike, som alle andre. Vi bærer samtidig like lite ansvar for de forkastelige drapene i Frankrike, som kristne bærer for 22. juli eller 10. august.

Det er trolig et minst like komplekst sett av psykologiske og sosiopolitiske faktorer som fikk de to individene i Frankrike til å drepe, som det var for Manshaus og Breivik. Slike årsaker bør utforskes. Tyr man til overforenklede forklaringsmodeller, finner man ikke det rette botemidlet for å forhindre framtidig vold.

Når det er sagt, så må man også se på hvordan mennesker bruker religion til å rettferdiggjøre sine ugjerninger, slik at en kan forhindre religionsmisbruk i framtida. Som muslimer føler vi derfor ansvar for å fastslå at det ikke er noe i vår religion som legitimerer ugjerningene i Frankrike. Dette er det unison enighet om blant de lærde.

Profeten Muhammad reagerte på fornærmelser med stor overbærenhet, aldri med vold. Et kjent eksempel er hvordan han ble møtt med trakassering fra folkemassene i byen Taif. Profeten valgte å svare med tilgivelse og bønn til Gud om å rettlede befolkningen i byen. Når enkelte muslimer likevel overbeviser seg selv om at aggressiv vold er i tråd med islam, er løsningen derfor økt religiøs skolering.

Med økt kunnskap erkjenner man at kjærlighet til Gud best uttrykkes ved å være gode ambassadører for troen.

Det som ikke fungerer som motgift mot ekstremisme, er ekstremisme. Det er derfor skremmende å se hvilken kontraproduktiv og ekstrem linje franske myndigheter har lagt seg på

Under påskudd av å forsvare republikkens friheter, har de i en årrekke angrepet minoriteter og kritikeres friheter. Utførelsen og sensuren av Paris-massakren i 1961, hvor hundrevis av demonstranter ble drept, foruten begrensningene i muslimske kvinners bekledningsfrihet, er bare to eksempler. Nå vil makthaverne forby CCIF, en organisasjonen som jobber mot islamofobi. Dette i et land med 1043 registrerte tilfeller av antimuslimsk hatkriminalitet i fjor alene.

Innenriksministeren går ut mot halal-hyller i butikkene, utdanningsministeren forsøker å brennmerke akademia som fanebærer av venstre-islamisme, og finansministeren knytter harmløs kvinnesvømming til terrorisme.

Denne tilnærmingen vil neppe føre til mindre vold og polarisering.

I kjølvann av lærerdrapet har flere muslimer blitt ofre for rasistisk vold og torsdag ble Frankrike på nytt utsatt for terrorangrep. En person tilknyttet det høyreekstreme «Generasjon identitet» gikk til angrep på politiet i Avignon, og en tunisier tok livet av tre personer i et avskyelig kirkeangrep i Nice.

Økt fokus på samhold mot vold, i tillegg til toleranse og kjærlighet - på tvers av bakgrunn - er essensielt i tiden framover.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer