KOMMENTARER

Striden mellom USA og Frankrike

Stillehavet er et opprørt hav

Joe Biden tok en Trump og sparket Frankrike i skrittet, Boris Johnson leker imperiets siste lek og Australia byr på et av vår tids store rustningskappløp, skriver Morten Strand.

EN PEKEFINGER: Nato-toppmøtet i juni, Emmanuel Macron retter en pekefinger mot Joe Biden. Nå er han dolket i ryggen. Foto: AP / NTB
EN PEKEFINGER: Nato-toppmøtet i juni, Emmanuel Macron retter en pekefinger mot Joe Biden. Nå er han dolket i ryggen. Foto: AP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det er krig i vår vestlige idyll. Den er riktignok «bare» diplomatisk. Men det er diplomatisk orkan i kastene når Frankrike kaller tilbake sine ambassadører fra USA og Australia. Frankrike har ikke kalt sin ambassadør til USA tilbake siden 1790-åra, umiddelbart etter begge lands skjellsettende revolusjoner, som forøvrig er avgjørende forutsetninger for at «Vesten» ble som det ble.

TILBAKE: - USA er tilbake, sa president Joe Biden da han talte til kongressen natt til torsdag 29. april. Video: AP Vis mer

Frankrike kaller sin nærmeste allierte, USA, for en forræder etter at det i forrige uke ble klart at USA, Storbritannia og Australia dannet en ny sikkerhets-pakt, AUKUS. Paktens bunnplanke er en avtale mellom først og fremst USA og Australia om bygging av atomdrevne ubåter for den australske marinen. Det innebærer at Australia skroter en avtale med Frankrike fra 2015, om bygging av diesel-drevne u-båter. Avtalens verdi var på 56 milliarder Euro, det største våpensalget i Frankrikes historie.

Når Frankrike sier de er dolket i ryggen, så er det ikke uten grunn. For den nye sikkerhets-pakten ble forhandlet fram i all hemmelighet, bak Frankrikes rygg. USAs president Joe Biden har tatt en Trump, og dolket en av sine nærmeste allierte i ryggen.

Bak dette dramaet blant allierte lurer selvfølgelig Kina. Rivaliseringen mellom USA og Kina er vår tids store drama og konfliktområdene er de geopolitiske jordskjelvområdene. USA er drevet av frykt for et stadig sterkere Kina, og vil demme opp for kinesisk makt og ekspansjon, i første omgang i Sør-Kina-havet. Men Kina er også drevet av frykt. Nasjonalisten, sjåvinisten - og hvem vet, revansjisten - den kinesiske presidenten Xi Jinping, har vist at han ikke er den som blunker først i en konfrontasjon. Og hva er det han nå har fått i fanget med AUKUS?

Jo, han har fått seg servert forutsetningene for et storslått nytt rustningskappløp, der stridshoder i kinesiske rakettsiloer - eller på kinesiske u-båter - vil være eksplisitt rettet mot Australia. Det er en omvendt tradisjonell norsk base-politikk vi er vitne til. Australia tiltrekker seg med de nye u-båtene eksplisitt kinesisk militær oppmerksomhet - litt som fluer på et fluepapir.

Og det er ikke hvilke som helst fluer vi snakker om. Vi snakker om atomstridshoder, og leverings-systemer, som både Kina og de tradisjonelle atom-gigantene USA og Russland, utvikler i rekordfart. For i AUKUS-avtalen har Australia fått tilgang til atom-teknologien som de nye u-båtene skal drives av, som gir dem både mye lengre rekkevidde, og gjør dem vanskeligere å oppdage. Denne teknologien har USA tidligere bare delt med Storbritannia.

Men som en del av avtalen får Australia også kjernefysiske reaktorer fylt med anriket uran, og den siste teknologien på området. Det er dette man lager atomstridshoder av, et poeng Kina ganske sikkert har merket seg. Dermed bryter AUKUS-avtalen ikke bare folkeskikken blant nære allierte, men også retningslinjene for ikke-spredning av atomvåpen. Australia kan med dette når som helst bli en atomvåpenmakt, og siden våpenkappløp drives av en kombinasjon av gjensidig frykt og av teknologi, kan vi snart ha et kjernefysisk våpenkappløp i Stillehavet.

Og Vestens dobbeltmoral - som høylydt, og helt korrekt - krever av for eksempel Nord-Korea og Iran at de kvitter seg med sine atomvåpen, og ambisjoner om å skaffe seg det, er ganske klart stilt til skue. Og det er ikke noe vakkert syn, for dobbelt moral er som kjent ikke dobbelt så bra som vanlig moral. Det er dobbelt så dårlig. Minst.

Og så, det litt komiske i alt alvoret, nemlig Storbritannia. Statsminister Boris Johnson bokser mange vektklasser over sin egen med sin strategi for «global Britain». AUKUS-avtalen er enda et eksempel på en fluevekter som møter en tungvekter. Alt for at brexit-general Johnson skal prøve å kamuflere det tapet av posisjon i verden det gamle imperiet led da Storbritannia gikk ut av EU. For det første gjør Johnson når han tråkker på Frankrike forholdet til EU enda vanskeligere. For det andre må Johnson svelge den ydmykelsen at Frankrike ikke engang brydde seg om å tilbakekalle sin ambassadør fra London. For så mye fluevekter er Storbritannia i dette spillet på den andre siden av kloden.

Tidsskriftet The Economist sammenlikner AUKUS-avtalen med de store geo-politiske omveltningene i verden etter 2. verdenskrig. Med da det britiske imperiet mistet kontrollen over Sues-kanalen i 1956, da president Nixon reiste til Kina i 1972, og da Berlin-muren brast i 1989. Vi snakker om historie skrevet i store bokstaver. For var det i 2021 - med AUKUS-avtalen - Vestens konfrontasjon med Kina for alvor startet?

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer