Hets er et vedvarende problem i offentligheten vår. Hørt det før? Vi også.
Hva kommer det da av at over halvparten av oss ikke gjør noen ting selv når vi ser andre bli utsatt for hets og sjikane?
Det er nå åtte år siden regjeringen vedtok sin første strategi mot hatytringer. Etter det har vi satt ned utvalg, laget handlingsplaner og diskutert hvordan vi skal komme hatprat og hets til livs.
Alt dette er bra og viktig. Men samtidig må vi ta innover oss en ubehagelig sannhet: Hets er et samfunnsproblem som er kommet for å bli.
Hvem tar ansvar for nulltoleransen?
Staten må gjøre det den kan med forebyggende og strafferettslige tiltak, men de kan ikke løse dette alene. Rettslig sett er det bare noen få hatefulle ytringer som er så alvorlige at de er straffbare.
Det er heller ikke mulig å straffeforfølge alle som faktisk er over terskelen, og antakelig er det store mørketall. Den største andelen hets må vi derfor håndtere selv.
I rapporten «Stille i møte med hets» presenterer vi en ny undersøkelse som viser at 84 prosent mener at man bør gjøre noe når man er vitne til hets.
Likevel gjør 56 prosent ingenting.
Hvorfor er det sånn? Sentrale årsaker våre respondenter pekte på var frykten for eskalering og konsekvensene (31 prosent), at det ikke angikk dem (18 prosent) eller at det ikke hjelper å gripe inn (15 prosent).
Rapporten gjennomgår også forskning rundt den såkalte «tilskuereffekten», som går ut på at ansvarsfølelsen reduseres med antallet tilskuere som er til stede.
Alle disse grunnene til at vi ikke handler i tråd med det vi mener er riktig, er mulig å overkomme, men for å få til dét, må vi ha kunnskap om betydningen det har at folk griper inn eller bryr seg - og vi må trene på å gjøre nettopp det.
Vi ønsker derfor å sette søkelys på tilskuerintervensjon med kampanjen «Stillhet sårer».
Den handler om det lille, men viktige vi alle kan gjøre, gjennom å gripe inn for å støtte personer som utsettes for hets, eller ved å si fra til de som hetser, forutsatt at det er trygt. Kampanjen går til kjernen av ytringsfriheten: For at et demokratisk samfunn skal fungere, må terskelen for å forby meningsytringer være høy.
Slik mister vi viktige stemmer
Samtidig må ytringsfrihet balanseres mot andre rettigheter, som diskrimineringsvernet. I praksis krever dette at vi alle må bidra ved å ta til motmæle mot det vi mener er feil.
Gjør vi ikke det, lykkes de negative stemmene med å fortrenge mange andre.
Det går ikke bare ut over dem som fortrenges, men utover oss alle - for offentlighetene våre blir fattigere.
Forskning viser at tilskuerintervensjon kan ha stor verdi. Det kan redusere risikoen for eskalering av en uønsket situasjon, forebygge fysiske, psykiske og sosiale skader, og redusere sannsynligheten for passivitet overfor liknende hendelser i framtida.
Det er en bonus her også: Når en person «bryter» tilskuereffekten, og griper inn, blir det også enklere for andre å gjøre det samme.
I tillegg rammes de som utsettes for hets hardere når det er tilskuere til stede som ikke foretar seg noe, viser våre undersøkelser.
Stabæk-spiller Mushaga Bakenga som forteller sin historie i en av kampanjevideoene, sier det godt: «Når man blir hetset, og ingen griper inn, så har det en forsterkende effekt og det oppleves veldig ensomt. Én ting er de som lirer av seg hetsen, men at ingen griper inn og kommer til mitt forsvar gjør at det oppleves som om alle aksepterer oppførselen.
Om bare én person hadde grepet inn, hadde det føltes mye lettere å håndtere frustrasjonen. Å føle seg alene i slike tilfeller gjør situasjonen definitivt verre.»
Økt bevissthet kan bidra til at vi alle handler mer i overensstemmelse med vår grunnleggende opplevelse av hva som er riktig. Det finnes god forskningsbasert kunnskap om trygge strategier for inngripen som vi ønsker å skape oppmerksomhet om gjennom kampanjen «Stillhet sårer».
Et ufattelig grovt svik
Det er ofte ikke så mye som skal til. Kanskje er det ikke alltid så lett å gripe inn i et kommentarfelt som har gått varmt, eller stå opp for noen på trikken når rasistiske kommentarer faller fra folk som kan virke truende. Da er det kanskje enklere å si noe til den som utsettes for dette.
Uten nye tilnærminger, er vi urolige for at det vedvarende søkelyset på hets, kan forsterke nettopp den nedkjølende effekten vi er urolige for på samfunnsnivå.
For hvem vil vel egentlig delta i en offentlighet som oppfattes som ensom og hatefull? Kanskje kan vissheten om at det er flere som vil vel, enn det motsatte, motvirke denne nedkjølingseffekten.
Fordi selv om haterne og hetserne i rene tall kanskje ikke er så mange, så synliggjøres de av konfliktforende algoritmer. Men også dette kan vi påvirke, om lyden av de andre, blir høyere.
At flere griper inn, vil ikke løse alle problemer med hets.
Men som Martin Luther King jr.sa «Våre liv nærmer seg slutten den dagen vi blir stille om ting som betyr noe.»
Stillheten sårer. Og det kan vi gjøre noe med.
