DEBATT

Tidligere kunnskapsminister:

Støres feilslåtte kamp mot skjermen

Statsministeren nevner aldri lærerens rolle og har bestemt seg for å gjøre skjerm til skolens største trussel. Det vil overhodet ikke bidra til å løse krisene i norsk skole akkurat nå, mener tidligere kunnskapsminister Guri Melby.

KRITISK TIL STØRE: Tidligere kunnskapsminister Guri Melby mener Støre ikke tar krisene i skolen på alvor. Foto: Carina Johansen / NTB
KRITISK TIL STØRE: Tidligere kunnskapsminister Guri Melby mener Støre ikke tar krisene i skolen på alvor. Foto: Carina Johansen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Det er underlig å høre statsminister Jonas Gahr Støre sine egne forklaringer på hvorfor det er mye som går feil vei i norsk skole akkurat nå.

Seinest denne uka sto statsministeren på NHO sin årskonferanse med ett budskap til forsamlingen; det er skjermen som ødelegger skolen. Ikke et ord om lærerens nøkkelrolle. Før jul sto ha på sin julepressekonferanse og snakket om at regjeringen vil ha mindre skjermbruk, og om laget rundt læreren.

Pilene i skolen begynte ikke å peke nedover i begynnelse av desember da Pisa-tallene kom, det har de gjort en stund. Søkertallene til lærerutdanningen falt betydelig også i fjor. Da var svaret fra regjeringen at dette var «ingen krise». Ingen varsellamper blinket i regjeringskollegiet. Dermed skjedde det heller ingenting.

Nå ser vi hvor galt det kan gå når regjeringen sitter stille i båten og tror at alt vil gå over av seg selv. I år fikk vi over 20 prosent nedgang i søkertallene til lærerutdanningene. Nesten halvparten av lærere oppgir i en undersøkelse som kom tidligere i år at de ofte tenker på å slutte i jobben. Norge har 40 000 lærere som ikke jobber i skolen. Kommunene roper opp om store rekrutteringsutfordringer.

Ingen krise, Støre? Nå må regjeringen virkelig våkne.

Støres danske kollega, statsminister Mette Frederiksen, har forstått at læreren er nøkkelen. Da hun åpnet Folketinget i høst, brukte hun store deler av talen sin på å snakke om nettopp dem. Hvordan den danske regjeringen nå vil gi læreren autoriteten tilbake i klasserommene og videre hvordan hun er kritisk til dagens foreldregenerasjons trang til å blande seg inn i mange situasjoner i skolen. Tydeligere kan det ikke sies.

Jeg kunne ønske vår egen statsminister lot seg inspirere av sin danske partifelle. Snakk ikke bare om de mange utfordringene, men også om dem som skal løse dem. Og ikke minst: snakk opp den jobben de gjør, og den verdien det har. Det tror jeg ville bidratt til at flere så på læreryrket som en attraktiv karrierevei.

Selvsagt er det mange yrkesgrupper som gjør en viktig jobb i skolen. Hver dag bidrar spesialpedagoger, miljøarbeidere, psykologer, assistenter og andre med sin fagkompetanse, og med å la læreren få være lærer.

Samtidig mener jeg det nå er så mye snakk om laget rundt eleven at vi glemmer den som er aller viktigst: læreren. Læreren er helt avgjørende for å skape et læringsmiljø som motiverer, og som bidrar til at elevene lærer og utvikler seg. Alt fra måten læreren fungerer som klasseleder, planlegger undervisninga, bygger relasjoner, viser omsorg, utfordrer og veileder er den i skolen som betyr mest for elevens læring. Læreren på sitt beste skal bidra til å danne og utdanne våre barn, utruste dem med verktøy og kunnskaper for å bli gode medborgere og mennesker som må ta ansvar for å løse de store utfordringene som voksengenerasjonen ikke har klart å håndtere godt nok.

Da jeg var liten og selv begynte på skolen, fikk jeg min aller første ordentlige helt. En jeg virkelig så opp til. Det var min første barndomshelt, og det var læreren min. Jeg husker jeg tenkte at det ikke fantes noen som var dyktigere, smartere og mer kunnskapsrik enn læreren, hun visste jo og kunne jo alt i hele verden. Allerede som 7-åring tenkte jeg at jeg ville bli lærer, og etter å ha fått opplevd mange helter gjennom 13 år i skolen, var det ikke overraskende for noen at jeg mange år seinere nettopp ble lærer.

For mange unge i dag framstår imidlertid ikke læreryrket attraktivt nok. Det er en politisk oppgave å prioritere og tydelig fortelle resten av samfunnet at læreryrket er en jobb som verdsettes og som prioriteres.

Vi må vise at vi vil satse på lærerne, gjennom en attraktiv og relevant utdanning, mulighet for tett oppfølging som nyansatt, tilbud om etter- og videreutdanning og et godt lønnsnivå. I tillegg må vi vise at vi er villige til å satse på skolen generelt, slik at lærerne får de verktøyene de trenger for å gjøre jobben sin.

Mange lærere føler at de ikke får muligheten til å være på sitt beste i en hektisk og krevende skolehverdag. Gjennom mange år har arbeidsoppgavene blitt flere og mer omfattende. Det må rapporteres mer, og tida til å fokusere på god undervisning og tilpassing for elevene har blitt mindre. Det er i alle fall inntrykket jeg sitter igjen med etter utallige møter med lærere over hele landet. Det er vår jobb som politikere å rydde opp i dette slik at lærerne får bruke tida si på kjerneoppgaven sin: å undervise og støtte barn og unge i deres læring og utvikling.

Så synes jeg vi som foreldre også må vise mer tillit. Ha tillit til lærerne som står i klasserommene og som er tettest på barna våre. Si for all del ifra hvis det er barn som ikke har det bra, og vær gjerne aktiv i foreldremøter og alt annet som bygger et godt samarbeid mellom skole og hjem, men jeg tror vi med hell kan lene oss litt mer tilbake. Stole på at lærerne og skolen utfører samfunnsoppdraget sitt – som er å både danne og utdanne.

Akkurat nå er det ca. 100  000 unge voksne mellom 20 og 29 år som står helt utenfor både utdanning og arbeidsliv i Norge.

Veien til et livslangt utenforskap er dessverre kort. Jeg frykter at regjeringens «vente og se»-holdning til lærerkrisen i norsk skole vil føre til at denne gruppen bare vokser. Den forenklede forklaringen med at skjermen er den største trusselen i klasserommet, vil nok heller ikke bidra.

Når motivasjonen faller hos de aller minste og Pisa-resultatene er dårligere enn noen gang, bør det gå av en krisealarm også hos statsministeren. Mitt råd er at du begynner hos og med lærerne, Jonas Gahr Støre. De er nøkkelen til å endre på det som ikke fungerer og til å bevare og bygge videre på alt det gode som gjøres. Og vær så snill – ikke gi skjermen skylden for alt som går galt.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn