Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Storpolitikk og vinter-OL

Å slutte rekkene under vinter-OL 2002 har fått en ganske annen politisk betydning enn mange nasjonale olympiske komiteer er villige til å ta inn over seg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

IOCs representant i Norge, Gerhard Heiberg, kom for kort tid siden i skade for å ytre seg om de forestående vinterleker i Salt Lake City på måter som skapte tvil om hans lojalitet overfor IOCs og Salt Lake Citys interesser og ledelse.

Heibergs uttalelser om at «et land som er i krig, kan ikke arrangere OL» (Aftenposten 23.10.), ble umiddelbart og kraftig imøtegått av IOCs direktør, Frangois Carrard og av organisasjonskomiteens (SLOCs) leder, Mitt Romney. Også den nyvalgte IOC-presidenten, Jacques Rogge, kom med en klar uttalelse om at det ikke forelå noen planer om å avlyse de forestående vinterleker.

Den som tydeligst ga uttrykk for hva som måtte til for at avlysning skulle komme på tale, var IOC-direktøren, Carrard. «Dersom vi er oppe i en tredje verdenskrig, uten reiser, uten fly, en krig i fullt omfang, da må vi vurdere situasjonen,» uttalte Carrard (NTB 23.10.).

Sterk form

Carrards uttalelse kom umiddelbart etter at Heibergs utspill ble kjent i IOCs hovedkvarter i Lausanne, og hadde en usedvanlig sterk form, mer egnet til å provosere enn til å avklare situasjonen. Intet mindre enn en 3. verdenskrig i full skala måtte til for at IOC skulle finne grunn til å vurdere avlysning av vinterlekene i Salt Lake City. En så trenet diplomat som Frangois Carrard må ha blitt kraftig provosert og skremt av at Heiberg gikk så langt i sine uttalelser. At han snakket på vegne av IOC-ledelsen, er det neppe grunn til å tvile på. Hans mandat var å stoppe lokale IOC-representanter i å ytre tvil, og samtidig markere hvilke kriterier som måtte oppfylles før IOCs styre ville ta spørsmålet om avlysning opp til vurdering. Carrard ville samtidig, og ikke minst, sende et utvetydig signal til SLOCs og Salt Lake Citys ledelse om at IOC stod fast og urokkelig bak arrangøren.

Hva som fikk Heiberg til å ta opp et så sensitivt tema uten forutgående konsultasjon med Lausanne, eller hva som førte til at han trodde dette var et emne han kunne delta i en debatt om lokalt, nærmest for å demonstrere IOCs påståtte nye åpenhetslinje, er det ikke mulig å ha noen sikker mening om. Hans manøvrer de påfølgende dager taler for seg, og etterlater liten tvil om hvor alvorlig overtrampet var, også fordi det kom fra lederen av «the best Olympic Winter Games ever». I tillegg kommer at hans uttalelser kunne oppfattes å være en refleks av interne diskusjoner i en av vinter-OLs stormakter.

Markering

Mitt Romney uttalte til Aftenposten for 30. oktober at en ny terroraksjon ikke vil ha noen betydning. «Vi satser uansett på å avvikle lekene (...) Utøverne og andre har bedt oss om å avvikle lekene samme hva som skjer.» Dette er en sterk markering av noe langt mer enn behovet for å få avviklet et viktig idrettsstevne.

For USA vil det være et alvorlig nederlag om deltakelsen svikter, for ikke å snakke om hvis lekene skulle bli avlyst. Fra amerikanernes side er det forventet at de land som har sluttet opp om kampen mot internasjonal terrorisme, også slutter opp om vinterlekene i Salt Lake City. Fravær vil bli tolket som unnfallenhet, og mangel på vilje til å stå opp for verdier «den frie verden» nå - mer enn noen gang tidligere - solidarisk bør markere.

Å slutte rekkene under vinter-OL 2002 har derfor fått en ganske annen politisk betydning enn mange nasjonale olympiske komiteer er villige til - eller har forutsetninger for - å ta inn over seg. De storpolitiske overtonene aktualiserer spørsmålet om hvor langt nasjonale idrettsorganisasjoners handlefrihet (autonomi) rekker, eller bør rekke. Beslutninger i viktige utenrikspolitiske spørsmål er normalt et anliggende for landets regjering eller nasjonalforsamling.

Moskva-OL

Enkelte har trukket paralleller til situasjonen forut for sommer-OL i Moskva (1980). Politisk sett er det en sammenligning som halter. Hovedbegrunnelsen fra toneangivende norske talsmenn for ikke-deltakelse i Moskva, var solidaritet med det angrepne land (Afghanistan), med klar referanse til Norges situasjon i 1940. Under lå kommunistfrykten og USA-lojaliteten, som gjensidig forsterkende elementer.

Salt Lake-avgjørelsen vil kunne bli langt mer komplisert og utfordrende for Norge enn Moskva-vedtaket var. Er et norsk fravær i Salt Lake forenlig med vår påståtte støtte til kampen mot truende terrorisme?

Hele Norges coronakart