Stridbare Søren

For Henrik Sørensen var det å male en moralsk gjerning, men den motsetningsfylte mannen nøyde seg ikke med lerretet som kamparena.

Har Henrik Sørensen

(1882- 1962) gått ut på dato? Det trodde nok mange inntil den store minneutstillingen i Kunstnernes Hus for ni år siden, da de siste bildene til den tidligere så utskjelte «stabbursmaleren» ble sammenliknet med den abstrakt-ekspresjonistiske New York-skolen fra samme periode. Men mer enn noe så man at Sørensens kontrastfylte livsverk ikke kunne puttes i noen enkel formel.

De samme

motsetningsfylte trekkene gjelder mannen, som i 50 år hadde en dominerende posisjon i norsk kunstliv. Det framgår med enda større tydelighet etter å ha lest biografien «Søren», som hans sønn Sven Oluf Sørensen nå har skrevet. Sønnen har portrettert en farsfigur med så autoritære og puritanske trekk at han må ty til karakteristikken «victorianer». Vi møter en mann som ikke kunne fordra å ta andre mennesker i hånda, og skydde enhver legemlig kontakt. Eller som Sven Oluf Sørensen skriver: «Han elsket og var storartet mot barn, men han avskydde den måten man fikk dem på.»

Samtidig hadde

denne asketiske, strenge mannen en sosialt utadvendt side, og ble berømt for en karisma som ga ham innpass i de øverste sosiale sjikt. Henrik Sørensen fungerte som rådgiver for noen av de mest pengesterke kunstsamlerne her til lands, og gjorde mye for å markedsføre de kunstnere som sto ham nær. Han hadde også tette bånd til Nasjonalgalleriets ledelse, og øvet innflytelse på hvem som fikk store offentlige oppdrag som til Oslo rådhus. Ikke minst dette ble et ankepunkt fra kolleger som hadde andre posisjoner, og dels med rette mente seg skjøvet til side av den selvutnevnte «gudfaren» og hans «camorra».

Henrik Sørensen

hadde imidlertid ambisjoner om å øve innflytelse langt utenfor kunstlivets arena. I likhet med internasjonale størrelser som Romain Rolland, Albert Einstein og Betrand Russel var han uttalt antimilitarist, og så engasjert for det brukne geværs standpunkt at sønnen kaller ham «militant pasifist». Han trodde på Nordens rolle som fredsskaper i ei tid da fascismen allerede hadde festet sitt jerngrep på Europa, og brukte sågar sine forbindelser til det norske og svenske kongehuset for å vinne fram med sin misjon på dette feltet.

Når man leser

en del av Sørensens uttalelser fra 30-åras avispolemikker, smaker mye av bristende logikk og utopisk svermeri. Det var ikke uten grunn at han tjente som en lett gjennomskuelig modell for maleren Halvor Hønsegård i Sigurd Hoels satiriske samtidsroman «Sesam Sesam». Likevel kom den stridbare pasifisten til å spille en konspirativ rolle under krigen, da hans atelier i Oslo rådhus tjente som skjulested for topphemmelige kontakter med tysk motstandsbevegelse innenfor Hitlers offiserskorps.

Det sier også noe om den dobbeltnatur som fins i noen av Henrik Sørensens beste bilder.