Det har vært en selsom opplevelse å se serieskaperne Alexander Eiks og Linda May Kallesteins voksenopplæring av historikere og biografer i debatten om «Atlantic Crossing». Denne gangen, i Dagbladet 16/12, belærer Eik historieprofessor Tom Kristiansen om at historien ikke er «en statisk konstant».

Man kan måtte gni seg i øynene ved synet av slik selvfølelse i utfoldelse, men den stadige dobbeltkommunikasjonen er like bemerkelsesverdig. Eik gjør nå oppmerksom på at hans egen serie er «viktig». Selv om den er fiksjon, som det ellers heter når «Atlantic Crossing» får kritikk, vil den nemlig endre våre oppfatninger av historien.

Kritikernes og historikernes innvendinger preller av Eik som vann på gås. Jeg skal derfor nøye meg med å korrigere en ren usannhet. I intervjuet forsøker regissøren å innbille leserne at Kristiansen og jeg «surrer selv med fakta». Dette bruker han til å gjøre et poeng av hvor vanskelig det er å vite noe sikkert om historien.

Eik kan umulig tro at jeg ikke kjenner de motstridende kildene til Märthas innreise til Sverige 9. april 1940. Når vi i Aftenposten 15. november påpekte at denne scenen i «Atlantic Crossing» framsto som komisk, var det fordi den ikke følger noen av de to mest kjente versjonene av begivenheten, verken prinsesse Astrids eller Einar Østgaards.