KOMMENTARER

«Tillitsmannen Martin Kolberg»

Svidd politikk

Hvis du brenner for politikk, går det fort med ei bru eller to.

DEN GANGEN: Thorbjørn Jagland blir ny Ap-leder (t.h.) og får klem av bestevennen Martin Kolberg. Kort etter brøt Jagland med Kolberg. Foto: Terje Bendiksby NTB / NTB
DEN GANGEN: Thorbjørn Jagland blir ny Ap-leder (t.h.) og får klem av bestevennen Martin Kolberg. Kort etter brøt Jagland med Kolberg. Foto: Terje Bendiksby NTB / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Noen har snakket sammen, heter det i Ap, men ikke om det aller vondeste og mest personlige. Det skriver de bok om. «Tillitsmannen Martin Kolberg» er den tredje og desidert viktigste memoarboka fra Ap-leiren denne høsten. Den lojale partiveteranen som tidligere har kalt slik bokskriving for «Youngstorget-forræderi», har heldigvis skiftet mening.

Allerede på første side gis et frampek mot hva leseren har i vente. Etter det forsmedelige nederlaget i stortingsvalget i 2017, blir Martin Kolberg brutalt og uten forvarsel fratatt posisjon og makt. Kolberg stormer inn på kontoret til partileder Jonas Gahr Støre - og alle som kjenner Kolberg vet at han ikke ofte stormer inn noe sted - ser ham dypt inn i øynene og sier:

«Du kastet meg på bålet. At du skulle gjøre det samme, det hadde jeg aldri trodd, Jonas,» framkommer det i boka.

Det er altså snakk om et dobbelt svik. Hvem er det som har gjort det mot ham før? Og hva fikk Jonas til å svike ham nå? Forfatter Hege Ulstein er mangeårige politisk kommentator i Dagsavisen, men har i seinere år også skrevet TV-drama, og det merkes på dramaturgien. Der står arbeiderklassegutten fra Lier etter femtiårs tjeneste i arbeiderbevegelsen foran den nye lederen, en industriarving fra Holmenkollen, og føler seg kastet på bålet. Sveket. Hva har skjedd her?

En hel del. Episoden er et slags klimaks både i historien om Martin Kolberg og det moderne Ap, som få uker etter skal gå nærmest i oppløsning over en manns verk. Degraderingen av veteranen Kolberg, var bare ett av Støres feilgrep den høsten da han forkastet sine nærmeste til fordel for mannen som utfordret hans lederskap. Kolberg sier han fortsatt ikke har fått noen forklaring på hvorfor det skjedde, men alle vet at forklaringen heter Trond Giske. At Jonas Gahr Støre lot Giske tenne bålet, må ha smertet ekstra.

Flere hendelser bekrefter det mange observerte utenfra, at Støre var en svekket leder som verken klarte å håndtere en destruktiv utfordrer eller fornye politikken i opposisjon. Kolberg var særlig kritisk til de mange forlikene med den borgerlige regjeringen. Alltid kjempe mot høyrekreftene, lærte han av Trygve Bratteli.

Men Trond Giske må nøye seg med en birolle i det større dramaet som handler om arbeiderbevegelsens vekst og fall og forsøk på å reise seg igjen. Han er i hvert fall ikke alene på scenen; i hver generasjon har det utspilt seg rene greske dramaer i toppen av partiet. Og Kolberg har vært like bak på Youngstorget og i Stortinget. Ikke rart han av og til ble svidd. Mens ledere har gått seg vill i jakten på nye velgere, har Kolberg operert som et slags sosialdemokratisk pass; den som aldri mister partiet av syne og stadig vil tilbake til utgangspunktet. Til tanken om solidaritet med de svakeste, til styrken i fagbevegelsen og fellesskapet, som han oppdaget under oppveksten i det norske proletariatet på 1950-tallet med store sosiale forskjeller. Den grå eminensen som foretrekker hverdagene framfor festene, ender paradoksalt nok som en fornyer ved å minne om gamle dyder.

Han tror ikke på gud, men partiet er hellig. En mann som Giske er derfor nesten ubegripelig for ham.

«Hvorfor har du så mye imot meg?» spør til slutt Giske etter at Kolberg har tordnet mot ham fra landsstyrets talerstol den høsten. «Det er fordi du ikke setter partiet først. Du setter deg selv først,» svarte Kolberg.

Giske-saken er et ekko av Valla-saken noen år tidligere. Igjen handlet det om en person som satte seg selv først og hvilken skade det kan volde. Bokas såreste drama handler om bruddet med barndomsvennen og forloveren, Thorbjørn Jagland. De vokste opp sammen, tette som erteris, nærmest brødre, og fulgte hverandre til topps i politikken. Men da Kolberg ble stabssjef for Gro, fikk han ingen heiarop fra vennen. Jagland oppfattet det som et personlig svik, og Kolberg ble ikke Jaglands stabssjef slik alle hadde ventet. Han ble kastet på bålet. Likevel omtaler han Jagland raust som «en av Norges største politiske tenkere». I sin bok antyder Jagland at barndomsvennen har gått ut på dato.

Hege Ulsteins monumentale biografi handler om mer enn maktkamp og svik, men det menneskelige dramaet forteller mye om hvordan politikk blir til og hvorfor noen lykkes bedre enn andre. Det kan hende Kolberg aldri klarte å knekke Frp-koden, men partiets DNA har han kontroll på.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer