Som lærer på en videregående skole i Oslo, er jeg nå ganske opprørt over hvordan ungdommene i Oslo har blitt neglisjert det siste halvåret i Oslo.

Myndighetene har flere ganger både sagt og skrevet: «Vi prioriterer barn og unge gjennom denne pandemien». Det synes jeg ikke stemmer for ungdommen i Oslo!

Fra 9. november har videregående i byen vært på rødt nivå, og det har betydd overvekt av hjemmeskole for de aller fleste ungdommer i alderen 15–19 år. Dette har pågått i over 6 måneder med perioder hvor det i tillegg har vært pålagt digital undervisning.

Elever som går yrkesfag har med viten og vilje søkt seg inn på praktisk opplæring. Svært mange av dem er ikke skapt for å sitte på Teams i ukevis og late som de er på skolen. Jeg vet ikke hvordan det har vært på de studiespesialiserende linjene. De har hatt enda mer undervisning på Teams i denne perioden,

En ting er hva elevene mister av læring på Teams, en helt annen ting er den sosiale biten som blir forsvinnende liten over Teams. Elever som trenger en fast hverdagsrutine, som trenger å møte venner, som trenger å prate med noen og som trenger å komme seg ut døra, har nå mistet hverdagsrytmen og den sosiale arenaen som skolen er for dem.