For noen år siden klinket jeg hodet i en steintrapp og pådro meg en kraftig hjernerystelse. Jeg lå noen måneder i mørket i stua uten å kunne lese, se på TV eller være særlig sosial. Good times, med andre ord. Jeg ble heldigvis frisk igjen, men i perioder kommer hodepinen snikende og jeg blir dårlig. Før jul sa kropp og hodet stopp, og jeg måtte bli sykemeldt.

Heldigvis bor vi i et land med en av verdens beste sykelønnsordninger, og jeg trengte ikke bekymre meg for økonomien på toppen av det hele. For bekymringer skal jeg love det uansett er nok av når man ligger der og ikke klarer å gå på jobb. Folk ser jo ikke på meg at jeg er syk – kanskje de bare tror jeg ljuger for å ta meg noen uker på sofaen og snylte på fellesskapet? Mens jeg gasser i meg burger, slik FpU framstilte folk som har behov for støtte fra NAV, for noen år siden.

Med jevne mellomrom kom det meldinger fra NAV. Levere sykemelding og søke om sykepenger. Jeg gjorde begge deler, og sendte takknemlige tanker til de som har kjempa fram de gode velferdsordningene, sånn at jeg, og alle i min situasjon, kan ta tida til hjelp og bli frisk, slik den strenge beskjeden fra legen var.