Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Symbolsk kabinettspørsmål

Kabinettsspørsmålet på budsjettrammene var lite annet enn å skrive med store bokstaver det som allerede sto skrevet med små.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kjell Magne Bondevik stilte kabinettsspørsmål på «samarbeidsregjeringens» forslag til totalrammer for neste års statsbudsjett. Det er første gang dette er blitt gjort etter at det nye budsjettsystemet ble innført i 1997, men det er langt fra første gang en regjering kopler sin skjebne til budsjettspørsmål. Trusselen om å gå av kom bare 40 dager etter at regjeringen ble utnevnt. # Et nokså samstemt korps av politiske kommentatorer har tolket hendelsen som et tegn på svakhet. Det er helt riktig at kabinettsspørsmål normalt stilles når regjeringer vakler og det er behov for en krykke for å unngå å falle. At norske regjeringer hele ti ganger har møtt sin død på denne måten, er i så måte illustrerende.

Dagens situasjon er imidlertid annerledes. Kabinettsspørsmålet på budsjettrammene var lite annet enn å skrive med store bokstaver det som allerede sto skrevet med små. En regjering kan jo ikke i noe fall bli sittende som om ingen ting har hendt, hvis alle forslag til budsjettrammer blir nedstemt i Stortinget, og det ikke er forventninger om at en kort utsettelse vil bringe et vedtak i havn. Etter budsjettreformen ligger det et underforstått kabinettsspørsmål i Stortinget hver eneste høst. Det er realiteten. Statsministerens uttrykte trussel var mest av alt et symbolsk trekk for å tekkes Fremskrittspartiet.

Alternativ

Langt mer interessant enn kabinettsspørsmålet er måten statsbudsjettet vedtas på i år. Den politiske strid har ført budsjettbehandlingen inn i et nytt og uprøvet leie. Rammene for budsjettoppgjøret ble vedtatt med subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet, uten at det var oppnådd forlik om fordelingen innenfor rammeområdene (som kjent finnes 23 utgifts- og 2 inntektsrammer). Det betyr at flertallene som formes i de ulike fagkomiteene, blir bestemmende for innholdet i statsbudsjettet. Slik vil skiftende koalisjoner stå bak ulike deler av det endelige budsjettet.

Dette reiser to problemer. For det første åpnes det for at et flertall som ikke inkluderer regjeringspartiene, kan bestemme politikken innenfor en mer eller mindre avgrenset del av statsbudsjettet. Slik sett kan en få «alternative flertall» som overkjører regjeringen på viktige områder. Det budsjettet som summen av ulike flertallskonstellasjoner innebærer, altså vedtatt statsbudsjett, trenger det ikke å finnes noe flertall som stiller seg tilstrekkelig forpliktende bak. Dette er neppe en oppskrift på god styring.

Uklart

Som vi husker skulle budsjettreformen bidra til å bedre den statsfinansielle disiplinen. Tidligere bidro komitébehandlingen til sterkt press på utgiftene, og det kunne være vanskelig å ta dette inn igjen på en fullgod måte under salderingen. Nå gjenoppstår en variant av det samme styringsproblemet.

Videre var det et håp at budsjettreformen skulle gi klarere politiske skillelinjer, og tydeliggjøre for velgerne - selv under mindretallsstyre - hvor ansvaret ligger for politikken som føres. Høstens budsjettbehandling reverserer dette, selv om vi ikke er helt tilbake ved utgangspunktet.

Sikre vedtak

For det andre ris den nye budsjettordningen av voteringsproblemer. Hvis det skjærer seg under komitébehandlingen av budsjettet, er det faktisk mulig å bli stående uten noe vedtak på et rammeområde - tross det innledende rammevedtaket. Det å ikke legge opp til alternativ votering i kjølvannet av fagkomiteenes innstillinger, harmonerer dårlig med det faktum at en ramme jo allerede er vedtatt.

Inspirasjon til budsjettreformen ble hentet fra Sverige. Også Riksdagen har gått over til å vedta rammene først, og fordelingen deretter. Heller ikke i Sverige gjennomføres noen salderingsrunde. Det er imidlertid én klar forskjell mellom svenskenes prosedyre og den Stortinget benytter. I Riksdagen voteres det på en slik måte at et rammevedtak er garantert, og en har sikkerhet mot å bli stående uten vedtak om fordelingen innenfor rammene. Dette har den effekt at regjeringens posisjon styrkes i forhandlingene med opposisjonen, hvilket - uansett regjering - gir bedre og mer stabil styring.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!