500 sivile drept på en dag. Tusenvis som tortureres og noen som drepes i diktaturets fengsler. Snikskyttere som sikter på barn. Tyngre våpen som maskingevær og granater som tas i bruk mot sivile. Regionale stormakter som enten heller bensin til bålet, eller later som om det ikke er noe bål.

Vi snakker om det som skjer i Myanmar, der generalene grep all makt i et militærkupp 1. februar. Der store deler av befolkningen her startet et opprør med liten sjanse for å lykkes mot en hær og et undertrykkelses-apparat som er velorganisert og godt finansiert. Der det ligger til rette for at flere grupper går under jorda og begynner væpnet motstandskamp. Og der blant annet FN fortjenestefullt advarer, og roper «ulv, ulv» som om det var fra Æsops fabler, men der ulven i stedet viser seg å være en - hvis ikke to - av de faste medlemmene av FNs eget sikkerhetsråd. Det brenner i Myanmar nå.

Og har vi hørt det før? Selvsagt har vi det. Mange ganger. Men det dette kanskje likner aller mest på skjedde faktisk for ti år siden. Og det skjedde i Syria. I Syria, landet som nå er revet i filler av borgerkrig, der mer enn en halv million mennesker er døde, og godt over halvparten av menneskene, mer enn 13 millioner, er tvunget på flukt. Et land der lidelsene i ti år har vært langt over fatteevne. Skal verden stå å se på at katastrofen gjentar seg, omtrent som da, men nå i Myanmar?