DEBATT

Helsevesenet:

Tabuet ingen snakker om

Behandlingen av abort, både provosert og spontan, i norsk helsevesen er et trist kapittel som gjør mange vonde historier enda vondere.

TAUST: Vi er frie og åpne om så mangt, men abort snakkes knappest om - annet enn i hissige debatter om nemder og grenser for selvbestemmelse. Det gjenstår stadig tabuer innen kvinnehelse. Dette er kanskje en av de vondeste? spør kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock
TAUST: Vi er frie og åpne om så mangt, men abort snakkes knappest om - annet enn i hissige debatter om nemder og grenser for selvbestemmelse. Det gjenstår stadig tabuer innen kvinnehelse. Dette er kanskje en av de vondeste? spør kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Line Marie Berteussen
Line Marie Berteussen Vis mer

Jeg tenkte det første gang da vi som medisinstudenter var med i anestesien av kvinner i narkose for planlagt abort – at disse kvinnene skulle være på samme avdeling som de fødende og våkne opp av narkosen til lyder av fødsel og babyskrik. Det virket ondskapsfullt. Som en moralsk straffedom.

CORONA: Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) mener kommuner med smitte ikke må nøle med å iverksette lokale tiltak. Foto: NTB Vis mer

Jeg gikk videre i utdannelsen, glemte det nesten, inntil jeg nå, mange år seinere har fått kjenne noe av det samme på kroppen. Siden har jeg hørt så uendelig mange vonde historier. Behandlingen av abort, både provosert og spontan, i norsk helsevesen er et trist kapittel som gjør mange vonde historier enda vondere.

Det henger trolig sammen med holdninger i samfunnet for øvrig. Vi er frie og åpne om så mangt, men abort snakkes knappest om – annet enn i hissige debatter om nemnder og grenser for selvbestemmelse. Det gjenstår stadig tabuer innen kvinnehelse. Dette er kanskje en av de vondeste?

Vi vet at noe sånt som 20 prosent av graviditeter ender i abort. Det er som om den kunnskapen tar bort retten til sorg. Vi vet jo risiko og burde derfor mestre. Og det ble jo aldri et liv ute i verden, hva er det så å miste? I helsevesenet behandles spontanabort som rutine. Med noen hederlige unntak av nydelige folk som har tid og tar på alvor, opplever jeg at førstetrimesters spontanabort behandles som forventet svinn. Jeg vet jeg ikke er alene om å oppleve det sånn.

Men det å miste livet som vokser inne i magen og som gjennom noen måneder har gjort så mye med hele kroppen kan aldri bli rutine for kvinnen som har kjent det. Om det er en selvbestemt avslutning tror jeg heller ikke der det finnes så mange helt enkle historier. Det bør i alle fall være rom, og signaliseres respekt for at det ikke alltid er enkelt – uten at det skal forkludre selvbestemmelsesdebatten.

Jeg har nokså nylig opplevd en spontanabort, den tredje på et drøyt år. Det gjør ødeleggende vondt i sorg og skyld og skam. Den ensomhetsskapende tausheten omkring det og den kalde rutinen dette behandles med i helsevesenet gjør vondt verre.

Vi må tørre å snakke om det og helsevesenet må ta på alvor den belastningen det kan være for kvinnen, både fysisk og psykisk. Jeg er lege selv. Her tror jeg vi leger ofte er verst. Jeg kjenner det i meg selv også – rasjonaliteten som rettesnor. Men den kan ikke alltid være moralsk kompass, kan ikke stille seg til doms over følelser og har ofte lite å fare med i møte med sorg.

Bare fellesskap og tålmodighet uten mørkeredsel hjelper mot sorg. Og å bli tatt på alvor i sorgen. Sorg som legges lokk på gjærer seg større, mørkere, ødeleggende. Skam trenger lys og ord og blikk på seg for å kunne slippe taket. Jeg tror det ville være både god folkehelse og samfunnsøkonomi i å vie dette litt mer tid i sykehusene.

Noen flere ord i forklaring, noen flere minutter til å lytte, litt mer alvorsstaken og litt mer empati i akuttsituasjonen kunne trolig gjøre veien videre litt lettere for mange – og rent samfunnsøkonomisk, kynisk, kanskje spart en god del dyre langtidssykmeldinger og andre komplikasjoner. Fremdeles blandes pasientene.

I en uavklart akuttsituasjon må det selvsagt være slik, men mye kunne enkelt gjøres for å ikke gjøre situasjonen verre enn den trenger være. Venting blant glade gravide mager og babyskrik kan gjøre vondt verre når du nettopp har blødd ut det nye livet som likevel ikke ble.

Etter å ha åpnet opp om egne opplevelser i dette har jeg fått høre utallige historier om kvinner som etter sene spontanaborter og dødfødsler er blitt lagt på fellesrom med nybakte mødre. Verden skal gå videre. Gravide mager og nye liv som fødes er av det vakreste, mest håp- og gledesspredende som fins.

Jeg vil fortsette å glede meg over det. At det et øyeblikk ikke går kan kjennes som en ulovlig følelse av manglende raushet og er ikke så lett å be om å få unngå. Men midt i det akutt vondeste tapet, når man nettopp har forstått at man ikke får ta del i dette selv, må det kunne gå an å skåne.

Hva er denne stillheten og manglende anerkjennelsen av problemet? En av kvinnekampens baksider, en redsel for å vise noe som kunne sies å være kvinnelig svakhet? Jeg er mye mer redd for kynismen og hardheten dette gir. Det er da en styrke i å ta på alvor det sårbare livet? Bør ikke det være en rettesnor også i denne delen av helsevesenet? De utallige historiene jeg har fått tilbake etter å ha delt noe av min egen gjør at jeg nå vet at det ikke er meg det er noe svakelig galt med.

Det gjør aldeles grusomt vondt fra før, men å bli møtt med denne korte, kalde rutinebehandlingen har gjort at jeg i tillegg har kjent meg både gal og skjør for faktisk å slite med dette. Vi er altfor mange som har kjent på det samme. Jeg har også tenkt i noen omganger at jeg skulle ønske sjela mi var mer robust. Men det ønsker jeg jo egentlig ikke. Den er sterk nok. Det er greit at dette merkes. Det er som det skal være. Men det ville vært lettere å leve gjennom om det ble møtt med mer respekt.

Det er ingen store, dyre systemomlegginger som kreves, bare en oppvekker og et endret tankesett i behandlerapparatet. Bitte litt tid, tegn på innsikt og respekt for at dette er tøft, rutiner som signaliserer det med skjerming, gjerne et eget venterom fri fra vordende babylykke, egne pasientrom og et minimum av helt enkel oppfølging. Som en kort telefon for å høre hvordan det går når du har blitt sendt hjem for å blø ferdig i fred, men viktigst av alt blikkontakt og empati.

Helt enkle og nesten kostnadsfrie grep som kunne gjort en stor forskjell for opplevelsen akutt og for hvor lett det ville være å gå videre derifra. Det er så lite som skal til og det kunne gjøre en så stor forskjell for så mange liv!

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer