DEBATT

Nav-skandalen

«Takk», Norge

Staten har på ingen måte bidratt til å reise oss i året som har gått. Det kunne de ha gjort. Og det skal koste dem dyrt.

USKYLDIGE: Hvordan kan den norske stat gjøre opp for feilene som er begått? Vi har faktisk vært helt uskyldige, hvis noen spekulerer på det, skriver innsenderen. Bilde fra 29. oktober i fjor da daværende arbeids og sosialminister Anniken Hauglie (H), th. og Nav-direktør Sigrun Vågeng holdt pressekonferanse om feilpraktiseringen i Nav. Foto: Terje Pedersen / NTB
USKYLDIGE: Hvordan kan den norske stat gjøre opp for feilene som er begått? Vi har faktisk vært helt uskyldige, hvis noen spekulerer på det, skriver innsenderen. Bilde fra 29. oktober i fjor da daværende arbeids og sosialminister Anniken Hauglie (H), th. og Nav-direktør Sigrun Vågeng holdt pressekonferanse om feilpraktiseringen i Nav. Foto: Terje Pedersen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Heidi Schjetne
Heidi Schjetne Vis mer

I dag er det ett år siden Norges største rettsskandale var et faktum, og jeg er langt fra frikjent. Det skulle vise seg at flere offentlige organer hadde sviktet ved forståelsen av regler som skal sikre norske borgere økonomisk trygghet i form av blant annet AAP-stønad.

Selv hadde jeg en godkjent aktivitetsplan fra NAV hvor jeg jobbet i eget firma med norske kunder. Når jeg fakturerte kundene mine, meldte jeg fra om dette på meldekortet til NAV. Også da min familie og jeg oppholdt oss i Barcelona en lengre periode. Min daværende samboer og barnefar, hadde også med seg jobben til Spania.

I februar 2019 ble jeg dømt til fengsel og fikk også to års prøvetid for dette forholdet. Ansvarsfraskrivelsen- og pulveriseringen har vært en farse i NAV-skandalen. Hvor det å unndra seg ansvar er en morsom rød tråd. Hvor vi som publikum har blitt underholdt med bisarre og usannsynlige innslag. Ja spør du meg, så spør jeg deg. Eller rettere sagt: «Det spør vi oss om også», svarte daværende Nav-direktør Sigrun Vågeng med et lurt smil på spørsmålet fra TV2 den 29. oktober i fjor om hvordan dette kunne skje.

Første akt gjorde entré med brask og bram. Så skled Anniken Hauglie, daværende statsråd, av stolen på nyåret 2020. Og sånn fortsatte det.

Dramaet har bidratt til å befeste, og i verste fall sementere og opprettholde bildet av historien om den lille mann mot det store systemet. Det var nettopp det Torbjørn Røe Isaksen fortalte meg i Dagsnytt 18 i august at dette var. Så ble det litt moro da programleder Espen Aas kalte meg den lille kvinne som var med fra Bergen. Det har sannelig ikke gjort det enkelt for oss å bryte løs fra lille manns fengsel.

Staten har på ingen måte bidratt til å reise oss året som har gått. Det kunne de ha gjort. Og det skal koste dem dyrt.

Det regjeringsoppnevnte granskningsutvalget ved leder, jusprofessor Finn Arnesen, la fram en knusende rapport, «Blindsonen», i august i år. Der konkluderte han med at: «Samtlige involverte organer har ansvaret for feilen og konsekvensene av den, og at den fikk pågå i så mange år. På ulike måter har verken ansvarlig fagdepartement, NAV eller forløperne til NAV, Trygderetten, påtalemyndighet, domstolene eller lovgiver, skjøttet sine oppgaver slik vi kunne forvente».

Både som gruppe og som enkeltpersoner, er vi utsatt for stigmatisering. Vi er en gruppe kriminelle, og som enkeltpersoner er vi «damen på bygda» med fengselsdom. Folk har defriendet meg på Facebook og holder seg gjerne unna meg.

Et strekpunkt under stigmatiseringen er den leie tendens til at folk skriver og omtaler oss som «ofrene». Med hermetegn. Ofrene, hvilke ofre?

Men vi har hele tiden hatt loven på vår side. Også når det kommer til meldeplikt til Nav om opphold i utlandet. Riksadvokaten vurderte dette våren 2020 som et heller ikke straffbart forhold. Vi har faktisk vært helt uskyldige, hvis noen spekulerer på det.

Hvordan kan så den norske stat gjøre opp for feilene som er begått? I tillegg til en uforbeholden unnskyldning skal det også betales oppreisningserstatning.

Vi står overfor upløyd mark. Svikten har vært på alle nivåer i flere offentlige organer. Det betyr kanskje at vi skal starte et annet sted når vi begynner å regne. Og det er en gylden anledning for regjeringen til å heve nivået på «oppreisningserstatningsinstituttet». Vi er mange, også innenfor landets advokatstand, som mener det er, og lenge har vært, et latterlig lavt nivå på oppreisningserstatning i Norge.

Blir du voldtatt og gjerningspersonen blir dømt, vil offeret motta en standardisert oppreisningserstatning på kr 150.000. Kanskje 175.000 hvis voldtekten var svært grov eller offeret svært ung. Blir du etterlatt, og blir tilkjent erstatning som etterlatt, er det standardiserte beløpet 200.000. Så mye eller så lite er det tapte livet verdt. For nå, og for all den tid dette mennesket ikke lenger er.

I vårt tilfelle har vi et tapt liv bak oss, i form av fengselsdommer og soning, og kampen mot alle instanser for å redusere straffen vi fikk. Og ikke minst: vi er ikke død. Men skal fortsette å leve det tapte livet. Våre tapte liv.

Per Liland sonet en fengselsdom på 24 år, uskyldig dømt for dobbeltdrap. Han ble tilkjent en oppreisningserstatning på 10 millioner. Det krever vi også, min advokat Bjarte Aarlie og jeg. For er det egentlig så stor forskjell på å sone 24 år i fengsel som Per Liland gjorde – og å leve i et mentalt fengsel like lenge?

For min del, har jeg levd i det mentale fengselet i seks år allerede. Og jeg kommer til å gjøre det i mange år framover. Jeg er nå utenfor arbeidslivet, etter å ha blitt uføretrygdet for et år siden, like etter fengselsdommen ble jeg innvilget uførepensjon. Ufør. Knust. Av systemet. Tro det eller ei.

Jeg har hatt det grusomt. Ikke tvil på det. Men klagesangen skal min advokat Bjarte Aarlie og jeg underholde Statens sivilrettsforvaltning med. Vi begynner der, og er rede til å gå til domstolene.

Jeg trengte ikke å brodere med gaffel da jeg endelig torde å åpne meg om straffeforfølgelsen i forkant av rettssaken i 2019.

En drøy måned seinere gikk jeg som en skygge av meg selv inn i Bergen tingrett. Ut kom jeg som en dømt, veldig liten, kvinne. «Takk», Norge.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer