KOMMENTARER

Munchmuseet

Tårene presser på

Jeg bryr meg ikke lenger om hvordan Munch-museet ser ut utenfra. Innsiden får hendene til å skjelve, hjertet til å banke og tårene til å presse seg på.

MUNCH: Museumsdirektør Stein Olav Henrichsen er stolt og begeistret over å endelig kunne åpne dørene til det nye Munch fredag 22. oktober klokken 17.00. Reporter: Magnus Paus. Video: Magnus Paus / Dagbladet TV Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Hånda skalv.

Hjertet banket.

Tårene presset seg på.

På veggen hang Edvard Munchs ord om opprinnelsen til «Skrik». Skrevet med en nesten barneaktig skrift, med bokstaver i gult, blått, grønt og rødt.

«Jeg gik langs veien med to venner - Saa gik solen ned – Himmelen blev pludselig blod og jeg følte det store skrig i naturen».

Herregud, tenkte jeg. Står jeg faktisk her i Lambda og er overveldet av følelser?

Én time tidligere: Morgentåken seg innover Bjørvika. Jeg hadde gått forbi nye Deichman. Krysset broen bak Operaen. Lambda hang med sin sedvanlige narkoknekk over kaia. Byggets fasade, den som egentlig skulle blitt «et lystårn over fjorden», den man egentlig skulle «kunne speile seg i», for å sitere arkitektjuryens begrunnelse da de gikk for Lambda i 2009, gikk i ett med disen og osloduskregnet.

MUNCH: Arkitektene Juan Herreros og Jens Richter fra Estudio Herreros svarer på spørsmål rundt kritikken av det nye Munch. Reporter: Kjetil Stoveland. Video: Magnus Paus / Dagbladet TV Vis mer

For en tristesse.

Det som skulle ha vært glass, var blitt perforert aluminium. Det som skulle blitt et lystårn, suger nå til seg alt omliggende lys som en arkitekturens Darth Vader. Selv juryleder Helle Søholt har uttrykt sin skuffelse over resultatet. «Det ser helt skrekkelig ut», sa hun til Aftenposten i 2019.

Bygget er ikke bare en skandale. Det er et symbol på Oslo kommunes elendige behandling av kunstskattene sine. Edvard Munch testamenterte kunstsamlingen sin til Oslo kommune i 1940. Rolf Stenersen forærte store deler av sin samling til Aker (senere Oslo) i 1936. Uvurderlige kunstsamlinger kommunen i flere år gjorde sitt ytterste for å skusle bort. Stenersen-samlingen hang usikret på Blindern studenthjem. Studentene ante ikke hva slags verdier som omga dem. Verk ble skåret ut av rammen, stjålet, kastet eller erstattet med familiefoto. På Munchmuseet på Tøyen kunne ranere spasere ut med «Skrik» og «Madonna» under armen.

Live-published photos and videos via Shootitlive

Bystyret vedtok flytting i 2008, men mens politikerne kranglet om det nye museet skulle ligge på Tøyen, i Bjørvika eller på Tullinløkka, var selve museet en tikkende bombe. De slet med klima, med tak, med lekkasjer og kondens. Som museets direktør Stein Olav Henrichsen sa da debatten raste på sitt verste i 2012: «Det viktigste er å få et nytt museumsbygg og det så raskt som mulig».

Den politiske hestehandelen endte med Lambda.

Og nå står den der. På fest i Bjørvika med operaen og Deichman. Som en klossete outsider inntil tapeten i hjørnet. Selv foajeen er grå, ble det raskt klart under pressevisningen onsdag. Det går ikke an å speile seg i fasaden, men man kan gjøre det i det gråsvarte gulvet i heisen.

Ja, bygget er en skandale som ikke er ferdigdebattert selv om det nå er ferdig. «Jeg har aldri opplevd noe som føles så billig som det nye museet», sa professor i arkitektur ved NTNU, Charles Alexander Booker, til Dagbladet onsdag. Han hadde også vært inne i foajeen.

Men idet jeg går inn i byggets første utstilling, innser jeg at alt dette egentlig er helt irrelevant.

Og det er der jeg begynner å skjelve på hendene. Og det er der hjertet begynner å banke. Og det er der tårene presser seg på. I møtet med Edvards Munchs kunst gir jeg rett og slett faen i hvordan bygget ser ut på utsiden.

Det er fullstendig overveldende å få Munch presentert i all sin storslåtthet. Over mange saler, på enorme vegger, i kontekst og med dybde. Som Oslo-borger har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært på det gamle Munchmuseet på Tøyen.

Likevel føles det som om jeg ser denne kunsten for første gang.

Museet har sju åpningsutstillinger. 410 verk er tilgjengelige for publikum. «Skrik», som er malt på papp og særdeles skjørt, har fått en verdig plass inne i et eget avlukke. Der vil de tre «Skrik»-maleriene henge inne i lystette skap som åpnes etter tur. I utstillingen «Monumental» henger noen av Munchs største malerier, skapt da han jobbet med universitetets nye aula i 1911. Det er mildt sagt en monumental opplevelse.

I tillegg til Edvard Munch er det utstillinger med den britiske kunstneren Tracey Emin og unge, norske Sandra Mujinga. Tracey Emins ikoniske «My bed» fra 1998 står i niende etasje. Den er så fascinerende at jeg flere ganger ender med å utløse alarmen fordi jeg går for nært.

Oppover i etasjene blir det bare mer og mer åpenbart:

Lambda er en skamplett.

Men verdt det. Så innmari verdt det.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer