Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Taterne i dag

TRODDE DU AT VI

som lever sammen med tatere preges av at diskrimineringens tid er forbi? At vi, som lever ved siden av tatere har forsonet oss med dem? Vel, her følger en annen historie: Det kommende museum for taterkultur viser kniver som ikke lenger er i bruk. Men fordommene utstillingen beskriver lever like godt, nærmest midt på museumstrappa.

Produksjon av skjebner som gir publikum de fortellinger det vil ha, skal være botemiddel. Historiene gis autoritet av myndighetene, av profesjonelle fortellere og av mennesker som oppfatter seg selv som tatere, for å bruke denne belastede, og for mange sårende betegnelsen.

Men vår harme over overgrep som tatere ble utsatt for, utelater helst spørsmål som kompliserer raseriet. Et slikt spørsmål kunne være hva det norske folk, når det ikke fyller den ufarlige publikumsrollen, har å si om taterne - i dag. Med det enkle «hva syns du nå om taterne?», tok vi derfor til veiene i Solør, for rett og slett å spørre solungen selv.

Første forsøk riktignok med det mer respektfulle uttrykket «de reisende»:

- Reisende ...? Hvor da? Butikkmannen glipper med øynene.

- Den kulturen, du vet, til det folket som pleide å reise, forklarer jeg nok en gang.

- Nei da, jeg reiser ikke lenger jeg! Pendlinga er over nå. Kjerringa ville ikke mer.

- Taterne da, for søren!

- Å, du mener sånne nesten som sigøynere?

Butikkmannens rygg blir rettere.

- Ja, vi er jo innflyttere da. Men sønnen vår har sett dem på skolen. De står for seg selv, og så passer man veskene sine for dem!

UT PÅ NY

kjøretur, nordover blant de vene duse Solørgrendene. Helt unødvendig med firehjulstrekker, men siden bil i seg selv er en slik viktig markør og historieforteller, klasker fire amerikanske hjul fornøyd mot asfalten. Da sola står som høyest, står hun der i veikanten, en gammel kjenning, en vakker historisk norsk dame, uten melkespann, men med ny permanent. Vindusruta på firehjulstrekker'n glir nysgjerrig ned;

- Taterne, hva synes vi om dem nå?

- Hva er du driver med nå da? Tatera, de er vel som de alltid har vært. Nå får du snart skrive om noe hyggelig. Nå som det er sommer snart og alt! Det vart ny bil lell, ser je?

- Du ville ikke like at datteren din giftet seg med en tater, altså? Spørsmålet nærmest dreper der over den blanke fine vinduskarmen.

- Nei, gisper den aktive lokalpolitikeren og kommunestyrerepresentanten fra SV, - det ville være helt forferdelig!

- Hvorfor det?

- Blir det brudd, så har du dem på nakken alle sammen.

Bekymret berører hun permanenten sin.

- Og blir det ikke brudd?

- Ja, da har du dem i hvert fall på nakken ... forstår du vel?!

Tilbake til kommunens sentrum, Kirkenær, midt i Solør;

- Taterne ... jeg har ikke noe imot dem, jeg! svarer en ryddig representant for Arbeiderpartiet:

- Selv blant dem finnes det folk. Og de skal ikke lide fordi flertallet av dem ikke er det! Hva slags solidaritet skulle nå det være!

SLIK BESKRIVER

altså den usensurerte hverdagsbeboeren av Solør, et av kjerneområdene for norsk taterkultur, sin sambygding Tateren. Bare som publikummere til taternes historie forholder vi oss slik som det forventes av oss; gapende - rystet over historiens overgrep.

Så fort de Gode nordmenn er taleføre igjen, knyttes overgrep til institusjoner, etater og enkeltpersoner. Som sitatene viser, reises det en vegg med not og fjær; undertrykking, tilsynelatende aksept, undertrykking, sensurert aksept.

Mangel på kulturell fleksibilitet kan lettere forstås når vi husker at Norges befolkning en gang sto nesten samlet om hvordan samfunnet burde bli. Etterkrigsårene er en periode hvor man kan si at store deler av befolkningen var både deltakere og publikum i en og samme fortelling om Norge.

At barn samtidig ble mishandlet på institusjoner, forteller også noe om nasjonen. Hvilke ideologier la til rette for overgrepene? Økonomisk og sosial likeverdighet i befolkningen, i forhold til muligheten for kulturell likestilthet, er ikke blitt et påtrengende tema før de senere tiår.

Vi trenger en sosiologisk hermeneutikk som ser den levende taterkulturen med etterkrigstidens blikk, uerfarent som det var med fargerikt fellesskap. Men det forutsetter at vi tar et oppgjør med vanskelige sider ved det sosialdemokratiske og norske likhetsideal - eller -praksis. Undertrykkingen da som nå besto i assimilering. En assimilasjon som bare på sitt beste unngår å bruke makt.

PÅ EN REKKE OMRÅDER

avkreves også dagens minoriteter en tillemping av sine kulturer, med det siktemål at de skal tas opp i den dominerende kultur. At den ene historien, hvis den noen gang har eksistert, er erstattet av en novellesamling, til og med av en antologi av drømmer og forutsetninger, er ikke den virkelighet som serveres publikum. Da kunne ikke det store publikum bare tilbys litt slumming rundt utstilte relikvier; være seg på et museum for taterkultur, eller i godstolen i Redaksjon EN.

Hvis man skal anerkjenne at et samfunn består av flere kulturer må også det lille publikum, som her er taterne selv, tåle spørsmål om hvordan de tenker seg sin kultur i kombinasjon med realiteter som skolegang og arbeidsliv: Hva når Karen på pleiehjemmet blir alene på bakvakta fordi kollegaen uanmeldt dro på Reise?

Hvem blant oss skal ha anledning til å ta barn ut av skolen? Skal denne muligheten forbeholdes den minoritet som til enhver tid anses verdig den ene eller andre status? Er skolefri et gode for barn av alle foreldre? Når fratas De Andre ganske enkelt ansvaret for sine valg? Og ... eller: Er det de som roper høyest om enhetsskolen som fortsatt hindrer mange blant oss selv å velge våre liv?

Å VÆRE OFFER

kan også være et valg - et valg som når det utøves med en viss kunstnerisk eller personlig distanse kan være berikende både for publikum, utøver og utøver som publikum. Men man kan også søke å unngå offerrollen. Tidligere LO-leder Yngve Hågensen benytter sin historie som barnehjemsbarn til å legitimere positiv selvbevissthet hos slike barn. Det er et viktig bidrag som ikke undergraver de alvorlige anklager som også rettes mot disse institusjonene. Slikt krever personlig styrke. Men også at samfunnet møter slik styrke med evne til å se lykke og identitet som variable størrelser. Ikke minst må samfunnsmedlemmene, her inkludert de Reisende, ha forskjellige typer roller å fordele.

annonse

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media