KOMMENTARER

Lakseoppdrett:

Tid for et opprør

Den norske villaksen er på rødlista over utsatte dyrearter. Oppdretterne av industrilaks bader i penger. Det er tid for et opprør, skriver John O. Egeland.

SAMRØRE: Det usunne samrøret der den søkkrike laksekapitalen dominerer politikere, offentlige kontrollmyndigheter og viktige deler av forskningsmiljøet. Foto: Gorm Kallestad / NTB
SAMRØRE: Det usunne samrøret der den søkkrike laksekapitalen dominerer politikere, offentlige kontrollmyndigheter og viktige deler av forskningsmiljøet. Foto: Gorm Kallestad / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Denne høsten har forfatterne Simen Sætre og Kjetil Østli skapt en liten boksensasjon med «Den nye fisken». Boka handler om «temmingen av laksen og alt som fulgte», og selger usedvanlig godt. Den er blitt et viktig dokument om oppdrettsnæringen, med en spennende blanding av grundig research og profesjonell fortellermetode.

NON STOP: En mann matet fiskene, og da kom en annen skapning som også ville ha mat. Non Stop TV med Sondre Rahm og Christian Wehus. Vi lager Norges beste viralprogram som daglig gir deg de mest spektakulære klippene du ikke vil gå glipp av! Vis mer

Det gjør boka til en av årets viktigste, ikke minst fordi den rammer det jeg vil kalle det «laksepolitiske komplekset». Det usunne samrøret der den søkkrike laksekapitalen dominerer politikere, offentlige kontrollmyndigheter og viktige deler av forskningsmiljøet. Oppdretterne har gjennom effektiv lobbyvirksomhet, bruk av statlige forsknings- og bransjeinstitusjoner, mobbing av kritiske forskere og allianser med lettvinte politikere, skapt en politisk plattform som nesten er uangripelig.

I boka siteres en forsker som sa opp jobben med denne begrunnelsen: «Hvorfor skal vi drive grønnvasking av en av Norges mest miljøforurensende, naturødeleggende og dyreplagende industrier?» Forfatterne sier de i arbeidet med boka begynte å forstå oppdrettslaksens historie ikke som et «eventyr», men som en kjede av utilsiktede konsekvenser. Vi snakker om et enormt eksperiment med natur og genetikk som stadig avler nye problemer som det ikke er noen løsninger på.

Et godt eksempel er dødeligheten. Stadig flere laks dør i norske merder. I 2020 døde nesten 50 millioner laks før de nådde slaktevekten. Enda flere settefisk døde. Etter at lakselusa ble immun mot giftstoffene næringen pøste ut i norske fjorder, ble rensefisk en av løsningene. Ifølge forfatterne dør 137 000 rensefisk i norske oppdrettsanlegg hver dag. Når det gjelder laks er en vanlig dødsårsak at hjertet sprekker, blant annet fordi et hjertevirus finnes i nesten all oppdrettslaks.

I den tette konsentrasjonen av merder på Vestlandet dør 27 prosent av all oppdrettslaks. Dette er skapninger som er omfattet av Dyrevelferdsloven. Her møter vi fenomenet produksjonslidelse. Den er et resultat av intensiv avl, industriell foring og manipulering med vann og medisiner. Villaksens natur og instinkter er omdannet. En produksjonslidelse kan ikke kureres. Omfattende rømming fra merdene er også en katastrofe. Når oppdrettslaksen klarer å formere seg med villaks, ødelegger de et genmateriale som er skapt gjennom tusener av års tilpasning til elva laksen kommer fra.

De tyngste argumentene for oppdrettsnæringen er lønnsomhet og plassering i distriktene. Lønnsomheten er det ingen tvil om, men rundt halvparten av profitten sendes ut av kommunene og ut av Norge. Snart er 40 prosent av produksjonen i norske fjorder eid av utenlandske selskaper. Ikke rart de fryder seg. Offentlige utredninger viser at grunnrenten i oppdrett ligger på 20 milliarder kroner i året. Det var denne profitten Stortinget nylig ga avkall på å beskatte.

For å komme videre må vi begynne å rydde opp i det næringspolitiske samrøret. En fiskeriminister (Lisbeth Berg-Hansen) var også lakseoppdretter. Fiskeridirektør Liv Holmefjord var eier i næringen. På Stortinget kryr det av vennlige representanter fra distrikter med oppdrett. Forskning skapte den laksen som nå er milliardindustri. Nå står kritisk forskning i veien for framtidig vekst, og den bekjempes av næringen med et omfattende sett av virkemidler.

Superprofitten fortsetter å rulle inn, men oppdretterne klarer ikke øke produksjonen. Naturen sier nei. Bekjempelse av lakselus er blitt en av Norges mest profitable næringer med en omsetning på godt over fem milliarder. Enorme ressurser og tusenvis av mennesker er engasjert i kampen mot luseplagen. Ikke noen annen skapning - bortsett fra mennesket - får en slik oppmerksomhet og innsats når det gjelder forskning. Norge er blitt et luseland.

Samtidig er kystfiskerne - en urnorsk yrkesgruppe - nesten helt borte i debatten om oppdrett. De får fiskefelt ødelagt og jages fra fjordene. Det er en nasjonal skam.

Alternativet til dagens lakseoppdrett er ikke å strupe eller forby næringen. Det finnes en lang rekke tiltak som kan gjøre den mer miljøvennlig og bærekraftig. Ikke minst kontrollert oppdrett på land eller i sjøen. Vi må få effektive og troverdige offentlige kontrollorganer. Næringen må vise en helt annen åpenhet når det gjelder alle sider ved produksjonen og sporbarhet. Oppdretterne må stanse den rå politiske påvirkningen, og heller skaffe seg en troverdig samfunnskontrakt.

Alternativet er et folkelig opprør mot hele oppdrettsnæringen. Det krever ikke store demonstrasjoner eller sterke organisasjoner. Det er bare å slutte å spise laks som vi ikke lenger har tiltro til.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer