Gråtende sykepleiere på Dagsrevyen er aldri bra for regjeringen og helsemyndighetene. Det skjedde igjen denne uka da den erfarne intensivsykepleieren, Mona Bjerkland ved Ahus utenfor Oslo, brast i gråt under et intervju med NRK. Hun syntes det var vanskelig «hele tiden å gå på akkord med deg selv». I studio la helsedirektør Bjørn Guldvog ansiktet i alvorlige folder og viste forståelse for at helsepersonell i frontlinjen er slitne etter snart to år med pandemi. Men de får tørke tårene og jobbe på, skal vi tro. Helsevesenet kan ikke bemannes for en ekstraordinær situasjon, var beskjeden.

Talepunktet er gjenkjennelig. Det ble også brukt av den forrige helseministeren da han ble spurt om den katastrofale mangelen på intensivsykepleiere i Norge ved inngangen til pandemien. Alle måtte vel skjønne at vi ikke kunne ha fullt av ledige sengeplasser og høyt utdannet personell ruslende rundt i korridorene i påvente av en mulig helsekrise?

Nesten to år seinere er smittetrykket større enn noensinne, og vi har skjønt at verken pandemien eller den brutale arbeidsbyrden på sykehusene er et forbigående fenomen. Intensivavdelingene er knapt bemannet for en normalsituasjon som den årlige influensasesongen, langt mindre en ekstraordinær. Det er ikke pandemien som har ført sykehusene til randen av kollaps, pandemien er strået som truer med å brekke kamelens rygg.