KOMMENTARER

Pandemi og helsekrise

Til å grine av

Må et moderne helsevesen drive rovdrift på ansatte og pasienter? Det høres sånn ut.

TØFFE TAK: Pandemien er ikke over. Intensivavdelingene er vant til beinhardt arbeidspress, men nå er de slitne. Camilla Finsand, seksjonsleder på intensivavdelingen ved Rikshospitalet, til høyre. . Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
TØFFE TAK: Pandemien er ikke over. Intensivavdelingene er vant til beinhardt arbeidspress, men nå er de slitne. Camilla Finsand, seksjonsleder på intensivavdelingen ved Rikshospitalet, til høyre. . Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Gråtende sykepleiere på Dagsrevyen er aldri bra for regjeringen og helsemyndighetene. Det skjedde igjen denne uka da den erfarne intensivsykepleieren, Mona Bjerkland ved Ahus utenfor Oslo, brast i gråt under et intervju med NRK. Hun syntes det var vanskelig «hele tiden å gå på akkord med deg selv». I studio la helsedirektør Bjørn Guldvog ansiktet i alvorlige folder og viste forståelse for at helsepersonell i frontlinjen er slitne etter snart to år med pandemi. Men de får tørke tårene og jobbe på, skal vi tro. Helsevesenet kan ikke bemannes for en ekstraordinær situasjon, var beskjeden.

Talepunktet er gjenkjennelig. Det ble også brukt av den forrige helseministeren da han ble spurt om den katastrofale mangelen på intensivsykepleiere i Norge ved inngangen til pandemien. Alle måtte vel skjønne at vi ikke kunne ha fullt av ledige sengeplasser og høyt utdannet personell ruslende rundt i korridorene i påvente av en mulig helsekrise?

SMITTEBØLGE: Assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad forklarer hvordan vaksinen har fungert så langt. Video: Dagbladet TV Vis mer

Nesten to år seinere er smittetrykket større enn noensinne, og vi har skjønt at verken pandemien eller den brutale arbeidsbyrden på sykehusene er et forbigående fenomen. Intensivavdelingene er knapt bemannet for en normalsituasjon som den årlige influensasesongen, langt mindre en ekstraordinær. Det er ikke pandemien som har ført sykehusene til randen av kollaps, pandemien er strået som truer med å brekke kamelens rygg.

Pandemien har også stukket hull på en verkebyll. Det har vært vanskelig og forbundet med en viss fare for egen karriere å snakke for høyt om problemene. De allmektige helseforetakene liker minst av alt å bli kritisert. Men nå er begeret fullt. Takket være stadig flere frittalende leger og sykepleiere vet vi at både politikere og helsemyndigheter har villedet befolkningen om hvor prekær situasjonen er og har vært lenge. I Solberg-regjeringens nødplan var det lagt til grunn at det er mulig å skalere opp til 1200 intensivplasser. Helsedirektøren begrenset seg til 1000 denne uka. Ved sykehusene fnyser de av tallene og mener det reelle tallet er nærmere det halve. De bønnfaller pensjonister og studenter om å komme til unnsetning. Jon Henrik Laake, overlege ved akuttklinikken ved Universitetssykehuset i Oslo, kaller nødplanene et bestillingsverk fra toppledelsen i helseforetakene.

KOMMENTATOR: Marie Simonsen er kommentator i Dagbladet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
KOMMENTATOR: Marie Simonsen er kommentator i Dagbladet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Dette er en villet utvikling. Lenge har det vært en monoman fokus på effektiv drift som ifølge beskrivelser innebærer minst mulig ledig kapasitet, færrest mulig sengeplasser, lavest mulig bemanning, minst mulig beredskapslagring. Målet er å få pasienten ut så fort som mulig. Da er det trøblete med corona-pasienter som kan bli liggende i flere uker.

De fleste aksepterer at det må stilles krav til effektivitet og prioriteringer på et område hvor behovene er uendelige og milliardene aldri strekker til. Men det er grenser for fjernstyrt og rigid excell-styring. Alarmen burde gå når leder av Sykepleierforbundet, Lili Sverresdatter Larsen, sier at medlemmene hennes slutter fordi de føler at bedriftsmodellen er blitt «et kaldt og hjerteløst arbeid». Det er dessuten sløsing med penger å utdanne folk som ikke bruker kompetansen sin.

Må det være slik? Assisterende helsedirektør Espen Nakstad sa langt på vei det i Dagsnytt Atten torsdag. Han var i hovedsak enig i virkelighetsbeskrivelsen, men sa at det er slik et moderne helsevesen drives over hele Europa, det jobbes på spreng hele døgnet uten ledig kapasitet, bemannet bare for en normalsituasjon.

Sammenlikningen med andre land er alltid interessant. Vi nordmenn liker å tro vi har verdens beste helsevesen, men hvis vi ser på enkelte parametre, er vi ikke på topp. Norge er sånn midt på treet i pengebruk blant land vi liker å sammenlikne oss med og når det gjelder den mye omtalte intensivkapasiteten er vi i nedre sjikt, langt under land nordmenn nødig vil bli syke i. Men det er kanskje ikke så overraskende at det svikter på enda et beredskapsområde. Politikerne har vist at de ikke er så opptatt av beredskap, hvis det ikke handler om dyre jagerfly og etterpåklokskap.

La oss et øyeblikk se bort fra at ansatte gråter og slutter i hopetall, hva skal resten av oss mene om det som skjer? Helsevesenet er grunnplanken i velferdsstaten. Når politikerne snakker varmt om å legge dansegulv, har vi gått ut på gulvet i troen på at senga er der når dansen er over. I stedet ber de oss om å la være å danse. For senga er opptatt.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer