Det brenner!
Nok en gang skal jeg lese og kommentere en sakkyndig vurdering. Den femte i rekken, på halvannet år.
Produsert av pedagogisk, psykologisk tjeneste (PPT).
På vegne av jenta vår.
Nok en gang skal jeg bruke alt jeg har igjen av krefter. Vekke traumer som ligger rett under huden. Huden jeg ikke lenger har.
På bekostning av barna mine. Av kjæresten min. Av jobben min. Av meg selv. På bekostning av alt.
Nok en gang skal jeg kjempe for det kjæreste jeg har. For å sikre hennes rettigheter til helse, trivsel og læring. For ei jente som i løpet av sju år i fellesskolen ble syk. Alvorlig syk.
Som i sitt tolvte år fortalte meg at hun ikke orket mer. Hun var så sliten.
Hun ville dø.
Har dere lest om Emely Frantzen? PPT mente Emely ikke hadde behov for spesialpedagogisk hjelp. Saken blir omtalt som «svikt i alle ledd». Til slutt så ikke Emely noen annen utvei enn å avslutte livet.
Emely ble bare 12 år.
Vår kamp har fem års markering i år. Vi har rundet systemet et par ganger, minst.
For tre år siden flyttet vi til ny kommune. Vi måtte begynne på nytt.
Lærer. Rektor. Helsesykepleier. Sosiallærer. Miljøarbeider. Vernepleier. Ergoterapeut. Lege. Psykolog. Barne- og ungdomspsykiatri (BUP). Familievernkontor. Familiehjelpen. Tildelingsteam. Habiliteringstjeneste. NAV. Koordinator. FACT Ung. PPT. Lovverk. Skjemaer. Søknader. Behandlingstid. Vente og se. Avslag. Kommuneledelse. Statped. Statsforvalter.
Absolutt alt jenta vår har fått av riktig forståelse og nødvendig tilrettelegging, har vi sloss for. Vi, familien hennes.
På tross av skolesystemet. Et system der PPT setter premissene, uforstyrret og enerådende. Skolesystemets blindsone.
Loven virker ikke
PPT sin rolle er sentral - premissgivende for skolen, avgjørende for eleven:
Sikre tidlig innsats. Gi skolen kompetanse. Anbefale eleven riktig tilrettelegging. Uavhengig av tilgjengelig økonomi. Lytte til foreldrene. Lytte til eleven. Sikre egen kompetanse.
Alt til barnets beste.
I vår sak sa PPT at vi burde vente med innsats. Vanskene syntes ikke på skolen. PPT mente skolen hadde nok kompetanse. Jenta vår trengte ikke særlig tilrettelegging.
PPT lyttet ikke til oss. Lyttet ikke til jenta vår.
PPT sa de selv hadde nok kompetanse. At hjelpen vi ba om fra BUP og Statped, ikke var nødvendig. Snakket nedsettende om dem i møter, foran alle i laget rundt barnet.
Selv om Statped ble tilgjengelig, uteble nødvendig hjelp.
Statped jobber på oppdrag fra PPT. PPT bestemmer hva de trenger dem til. PPT sitter på makten.
Hjemme lå jenta vår, fratatt drømmer og håp. Uten et likeverdig skoletilbud. Uten identitet.
Det brenner!
Om barna våre: - Fryktelig vond tanke
Jenta vår har fått fem sakkyndige vurderinger av PPT. Vi har klaget på alle.
Først til PPT, deretter til kommunen. Så stopper det. Det finnes ikke fler å klage til - ikke formelt. Vi har forsøkt.
PPT sine vurderinger beskriver ei jente vi ikke kjenner igjen, med ord som veier tyngre enn våre. Tyngre enn hennes egne.
PPT plasserer begrensningene hos jenta vår, begrensninger hun ikke har. Som alle kan lese. Som ingen overprøver.
PPT sa det var jenta vår som sto i veien for å få hjelp. At hun ikke klarte å nyttiggjøre seg av tilbudet kommunen kunne gi. At det var den største utfordringen.
Jenta vår kollapset til slutt. Skolefraværet ble uunngåelig. Ufrivillig.
PPT introduserte nye valg. Fritak fra opplæringsplikten. Fjerne kompetansemål. Uten forklaring.
Så anbefalte PPT å bytte skole. Igjen. Å flytte til en annen kommune. Igjen.
Det brenner!
«SÅ vondt er det ikke, eier du ikke smertetoleranse?!»
Vi fant et lyspunkt. Et nydelig menneske som ville hjelpe. En som turte å si ifra til PPT. Det ble ledermøte i kommunen. Lyspunktet ble bedt om å holde seg unna. Det var til det beste. Til det beste for hvem?
Vi satt igjen med de som mente jenta vår måtte tilpasse seg, passe inn i det kommunen kunne tilby. Tilbud som ikke var tilpasset jenta vår. Som allerede hadde gjort henne syk.
PPT sa det beste var å gradvis presse jenta vår tilbake til skolen. At hun måtte lære seg å tåle ubehag. Hvis ikke ville hun ende på siden av samfunnet.
PPT sa det var best vi voksne bestemte at hun skulle tilbake. At hun ikke fikk mer opplæring før hun klarte det. Jenta vår ble stadig sykere. Syk av alt hun ikke klarte.
To ganger har PPT møtt jenta vår. Møter som trigget traumer. Forventninger hun ikke makter å leve opp til. Følelsen av å bli presset tilbake til skolen. Styrket uro for framtida. Det ødela relasjonen og tilliten. Det ble umulig for jenta vår å stole på PPT. Umulig å møte PPT igjen.
Jenta vår satt nødvendige grenser for å ivareta egen helse. Hvor mange barn tør det? Får støtten de trenger til å klare det?
Det brenner!
Vi har glemt hva Pride står for
Vi sluttet aldri å være nysgjerrige på årsak, tross vår manglende faglige kompetanse. Vi ga oss aldri, ga aldri etter.
Vi fant hjelp til slutt utenfor kommunen. Vi fikk den uavhengige vurderingen PPT ikke ville - eller kunne - gi. Av en fagperson som var nysgjerrig på årsak, som stilte spørsmål og respekterte våre svar. Uten økonomiske forpliktelser overfor skole, eller kommune.
Endelig er behovet for spesialpedagogisk kompetanse anerkjent. Da velger ansvarlig i PPT å trekke seg ut. Etterlater seg konsekvensene av år med mangelfullt arbeid.
Uten forpliktelse. Uten beklagelse. Uten forståelse.
Vi sitter igjen med så mange spørsmål. Det mest alvorlige, er det som har gitt sår som aldri gror: Hvorfor fikk ikke jenta vår spesialpedagogisk hjelp? Hvorfor mente PPT at hun ikke trengte det?
Vi har stilt spørsmålene gjentatte ganger. Vi får ingen svar. Av samtlige involverte. Av samtlige ansvarlige.
Vi har ei jente som er ufattelig sterk. Umenneskelig sterk. Alt hun har tålt. Alt hun har akseptert. Så altfor mye. Så altfor lenge.
Mot alle odds fant vi årsaken til at jenta vår ble syk. Så syk at hun ville dø. Det er alvorlig at det ikke ble oppdaget før. Svært alvorlig.
Det brenner!
- Følte mobbingen var min skyld
For å slokke en brann permanent, må man finne arnestedet. Behovet for stadig brannslukking vil ikke opphøre dersom ikke arnestedet identifiseres og håndteres.
Til tross for bevis på lovbrudd, så nytter det ikke å klage på PPT når klagene kan besvares av PPT selv. Uten omvendt bevisbyrde. Uten tilsyn. Uten kontroll. Ikke fra kommunen. Ikke fra Statped. Ikke fra Statsforvalteren. Ikke fra noen.
Vi har et lovverk som skal beskytte barna våre. Det er ikke noe verdt når det kan brytes uten at det får konsekvenser for kommunen.
For barna er konsekvensene katastrofale.
Vær så snill! For jenta vår, for alle barn i skolesystemet - etabler et uavhengig, nasjonalt kontrollorgan for PPT. Gi oss mulighet til å klage når urett og lovbrudd blir begått.
Følg opp med konsekvenser for de ansvarlige. Konsekvenser som sikrer endring. Konsekvenser som sikrer barnas rettsvern.
Vi blir igjen og forsøker å kompensere for det som er tapt. Vi blir igjen i skyttergravene ingen vil være i.
Vi har ikke noe valg. Det har dere!
