Det store spillet – The Great Game – var striden mellom det britiske og russiske imperiet om kontrollen av Sentral-Asia og det nordlige India. I dette spiller, som varte praktisk talt hele 1800-tallet, var Afghanistan «kongen», som både slagmark og geografien som avgjorde spillet. Kort fortalt så var det ingen som vant spillet, og hovedgrunnen var at ingen kunne kontrollere Afghanistan. Ved det store spillets slutt for litt mer enn 100 år siden var man altså tilbake til start. Ikke så ulikt slik man nå er tilbake til start i Afghanistan, fordi ingen egentlig – enda en gang – klarte å kontrollere Afghanistan.
USA er ute med halen mellom beina, og overlater – til tross for rituelle forsikringer om det motsatte – regjeringen landet har støttet til seg selv. Taliban er på rask frammarsj på alle frontavsnitt, og har etter alt å dømme kontroll over de sentrale delene av landet – inkludert hovedstaden Kabul – om relativt kort tid.
Det skaper et nytt bilde – som egentlig er gammelt – etter USAs hjelpeløse forsøk på å «ordne opp» i Afghanistan. Bildet som tegner seg er Taliban som den som kontrollerer store deler av landet, bortsett fra i nord der tadsjiker og usbeker – som var kjernen i Nordalliansen – sto imot Taliban-styre før den USA-ledete invasjonen etter terrorangrepet mot USA for 20 år siden i september.
Og det gjenskaper et annet gammelt bilde. Det er av al-Qaida som før terrorangrepet mot USA fikk bruke Afghanistan som base for sin terror. Denne gangen er det ikke Osama bin Laden som kan etablere seg i fjellene i Afghanistan, men IS, Den islamske stat. Etter stort sett å ha blitt tvunget bort fra områdene de kontrollerte i Irak og Syria har de vært på intens leting etter andre steder som de kan ha som base for sin terror. De etablerer seg nå i Sahel-området i Afrika. Og de etablerer seg stadig mer i Afghanistan, etter hvert som de afghanske regjeringsstyrkene trekker seg tilbake nå som de ikke langer har USAs og Natos støtte på slagmarken.
Generelt kan man si at det er to store problemer med amerikansk militær intervensjon i områder langt fra hjemme. Det ene er når de blander seg inn, og forstyrrer den etablerte orden, eller balansen. Det andre er når de trekker seg ut, og etterlater seg et enda større kaos enn det som var da de gikk inn.
Maktvakuumet som nå skapes gir grunnlag for et nytt spill. Det er et spill der Pakistan og særlig dets etterretning vil spille en større rolle, gjennom sitt ofte intime forhold til Taliban. Og det andre er et spill der Sentral-Asia og Russland sterkt imot sin vilje, vil være deltakere. Tadsjikistan vil være involvert fordi nesten 25 prosent av afghanerne er tadsjiker, og Usbekistan vil være involvert fordi nesten 10 prosent av afghanerne er usbeker. Men ingen vil brenne seg på å forsøke å spille en ledende rolle i Afghanistan.
Disse landene vil være involvert på flere måter. For det første fordi det er all grunn til å tro at Talibans frammarsj vil skape en økende strøm av flyktninger. Og hvor skal de desperate flyktningene fra Talibans forventede terrorstyre dra når Europa er stengt? For det andre fordi IS etter alt å dømme vil etablere seg med å kontrollere områder i Afghanistan, i forståelse med Taliban. Det kan både de og Taliban gjøre helt uten frykt for en ny USA-ledet invasjon. Og for det tredje fordi Sentral-Asia i enda sterkere grad enn de allerede er kan bli et landskap for narkotikasmugling fra Afghanistan.
Sett fra Moskva så er de sentralasiatiske landene en del av Russlands buffer mot både terror og narkotika fra Afghanistan. I Russland har man stor respekt for hvilke farer Afghanistan kan representere. Derfor har landet lenge hatt tett diplomatisk kontakt med Taliban. Vestens krig i Afghanistan har så langt bidratt stort til suksessen i denne diplomatiske offensiven.
Men Russland har trolig ingen ambisjoner om å blande seg inn i den afghanske maktkampen. Landet støtter formelt den sittende regjeringen, men har et pragmatisk sinn med hensyn til hvem som har makta, så lenge de ikke eksporterer terrorisme og narkotika gjennom Sentral-Asia til Russland. Det sentrale spørsmålet for Sentral-Asia og Russland er om Taliban vil – og kan – hindre IS fra å etablere støttepunkter for sin terrorvirksomhet. For da er vi tilbake til tida før den USA-ledete invasjonen. Da al-Qaida brukte Afghanistan til å organisere verdens mest spektakulære terrorhandling.
