Tingenes vold

JEG ER PÅ VEI fra Grünerløkka og ned til utestedet Blå for å overvære et kulturarrangement. Et sted på gangstien langs Akerselva blir jeg stoppet av tre gutter. Det er mørkt. Guttene stiller seg foran meg. De er pene tenåringer av pakistansk opprinnelse. Jeg tror egentlig ikke at jeg oppfatter situasjonen som særlig truende.

- Gi meg alle pengene dine, sier en av dem.

Jeg har ganske mange penger på meg. Dessuten har jeg min nye Nokia og min forholdsvis nye Calvin Klein-lommebok. Et lite øyeblikk vurderer jeg å forhandle. Jeg kan for eksempel be om å få beholde lommeboka og telefonen, mens de får den drøye tusenlappen jeg har på meg. Det kunne jeg ha gjort, men så bestemmer jeg meg for ikke å gi fra meg en dritt. - Slutt å tulle, sier jeg til guttene.

KANSKJE TENKER JEG at denne «voksne» responsen vil ta knekken på mine overfallsmenns mot. De virker ikke særlig drevne i gamet. Jeg tenker at de sikkert bare prøver seg og lar det bli med det hvis alt ikke går etter planen. Den ene gutten repliserer ganske uventet med å ta fram en hammer som han holder over hodet på meg.

- Du vet hva dette er, spør han.

Jo da, jeg vet hva det er. Kanskje er det naivt, men jeg er fortsatt sikker på at han ikke vil komme til å slå meg med hammeren.

JEG FORSTÅR. For noen står valget i grove trekk mellom å gå med aviser og å rane mennesker som meg. Selvfølgelig er den siste utveien den mest bekvemme. Det er mye snowboardutstyr man ikke kan få ved å gå med aviser. Hva er da vitsen med å stå opp klokka seks, i regn og sol, sommer som vinter? Jo da, jeg forstår dem samtidig som jeg ikke vil gi fra meg verken lommeboka eller mobilen. De er ting som ifølge trendforskerne er med på å definere meg som menneske. Jeg kan ikke bare gi fra meg deler av identiteten min. Det kunne jo hende at jeg ikke hadde råd til å kjøpe en ny, og jeg er på langt nær innstilt på å begynne å rane folk.

Det er nok slik at denne såkalte kjøpte identiteten er mer kjærkommen i enkelte miljøer enn andre. Jeg innbiller meg at tenåringer med fremmedspråklig bakgrunn som lever i to atskilte verdener trenger en klarere identitet. De kommer aldri til å skrive inn til Simon Flem Devold om det som plager dem, og han kunne nok ikke ha hjulpet dem heller.

Da jeg var tenåring, bare måtte jeg ha ting. Jeg grein og smisket og lovet å vaske huset så mange ganger det lot seg gjøre, bare jeg fikk akkurat den jakka. Slik er tenåringer.

Problemet er kanskje at de fleste i min generasjon aldri helt har sluttet å være det. Da jeg for et år tilbake jobbet med tenåringer, oppdaget jeg at det var skremmende liten forskjell på dem og meg. Oppdragerrollen jeg måtte innta ble ubehagelig. Jeg lette etter den samme plattformen som mine lærere og foresatte hadde stått på da de oppdro meg, men det ble plutselig vanskelig. Skulle jeg ta dem i nakkekragen og si at det var farlig å røyke? Skulle jeg fortelle dem at materielle ting ikke ville gjøre dem lykkelige? Skulle jeg si at bare de kom seg gjennom «Fuglane» av Vesaas, ville alt bli annerledes? Og enda viktigere; ville de ha trodd på meg?

SÅ BLE DET TIL at vi satt der og sammenliknet mobiltelefonene våre og snakket om musikkvideoer på MTV. De syntes at jeg var kul, mest fordi jeg angivelig var voksen, men fortsatt liknet dem. Det slo meg aldri at mitt eget forbruk var et ansvar.

- Jeg skulle ønske det fantes mindre materialisme, sier min venninne, mens hun synker ned i sofaen fra en eller annen uoppdaget finsk møbeldesigner.

- Men du er jo fryktelig opptatt av ting?

- Ja, men jeg skulle ønske at jeg ikke var det. Hvis ingen andre var det, ville ikke jeg ha vært det heller. Guttene langs Akerselva ville kanskje heller ikke vært så opptatt av å skaffe seg penger hvis ikke alle andre var det.

Det skal sies at episoden endte bra. Jeg slapp unna med å spørre dem hvilken skole de gikk på. De fikk kalde føtter, og jeg marsjerte videre med både hode, lommebok og mobil i behold. Det hører også med til historien at jeg måtte ty til whisky for å roe nervene, enda det bare var mandag, at mobilen ble gjenglemt på Blå og at den ennå ikke er kommet til rette.

VI BRUKER OG KASTER fortere enn bestemor får gjort rent syltetøyglassene hun skal bruke om igjen. Statsviter Erling Dokk Holm har uttalt at han tidligere pleide å gi en Alessi-sitruspresse som gave til sine venner. I mellomtida har imidlertid Alessi gått fra å være noe eksklusivt til å bli allemannseie. Som Dokk Holm sier: «Nå ler man av Alessi.» Hva han nå kjøper til sine jubilerende venner, sier han ingenting om, men det er sikkert noe fint og ultratrendy.

Når jeg finner ut hva det er, skal jeg kjøpe det samme til mine venner som sikkert vil kunne sette pris på det.

Det dummeste jeg noen gang har gjort, var å kjøpe en krakk til 14 000 kr. Av og til, dersom mamma påpeker det, skjønner jeg at det er vanvittig, men periodevis sitter jeg på krakken min og er udelt lykkelig. Selvfølgelig er det noe som er riv ruskende galt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.