DEBATT

22. juli-minnesmerket:

Tragedien som bare vokser

Hva skjedde egentlig med naboene til Utøya? I mediene har noen av dem blitt fremstilt som kranglete og kverulerende. En liten gruppe mennesker som ikke unner Norge et minnested.

BYGGEPLASS: «Lavmælt og dempet», lovet Jan Tore Sanner naboene da han var kommunal- og moderniseringsminister. Jeg vil vite hvorvidt Sanner mener å ha holdt løftet sitt, skriver innsenderen. Dronebildet viser byggeplassen til det nasjonale minnestedet etter 22. juli. Til høyre ligger eiendommen til familien Lien. Fotograf: Jørn Grønlund
BYGGEPLASS: «Lavmælt og dempet», lovet Jan Tore Sanner naboene da han var kommunal- og moderniseringsminister. Jeg vil vite hvorvidt Sanner mener å ha holdt løftet sitt, skriver innsenderen. Dronebildet viser byggeplassen til det nasjonale minnestedet etter 22. juli. Til høyre ligger eiendommen til familien Lien. Fotograf: Jørn Grønlund Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Anne-Britt Harsem
Anne-Britt Harsem Vis mer

Vi har et uttrykk som sier at det er to sider av en sak. Minst. Som regel stemmer det. Og for at vi skal kunne gjøre oss opp en mening om en sak er det viktig å få fram alle sider. Slik skal domstolene fungere, derfor er det viktig med vitneforklaringer. De skal belyse alle sider.

MUNCHMUSEET: Nestleder i Handikapfobundet Magnhild Sørbottn mener Munchmuseet ikke er tilrettelagt for mennesker med bevegelseshemmelser. Video: Signe Elise Morthen Stenersen / Dagbladet, Reporter: Ludvig Furu Vis mer

Pressen har en viktig samfunnsrolle. Det er pressen som informerer oss. De har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Pressens ansvar er nedfelt i Vær varsom-plakaten som jeg oppfordrer alle til å lese.

Så til Hole kommune, 22. juli, naboene til Utøya og årene som har gått. Vi har lest om dem, hørt om dem, snakket om dem, mange har sikkert også tenkt på dem. Hva skjedde egentlig med naboene? I media har noen av de blitt fremstilt som kranglete og kverulerende. En liten gruppe mennesker som ikke unner Norge et minnested. I flere kommentarfelt har de blitt hetset, kalt høyreekstreme, brunskjorter og nazister uten at noen har tatt seg bryet med å rydde opp.

Hvem er disse naboene? Og hva er det egentlig de krangler om? Var det ikke nettopp disse menneskene som sto i frontlinjen da det gjaldt? Som reddet titalls menneskeliv? Hva skjedde?

Tilfeldigheter gjorde at jeg besluttet å reise til Hole for å finne ut av det. Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet meg, men det jeg møtte var mennesker i nød. Traumatisert i ulik grad. Noen har måttet flytte ut av hjemmet sitt for å ivareta egen helse. Noen tør knapt å gå ut av huset på grunn av angst. Fordi «man vet aldri hva som venter rundt neste hjørne …»

Det de fortalte meg ble til en bok. En historie som kompletterer det jeg har lest i media. Jeg lar det være opp til hver enkelt å vurdere hvorvidt pressen har brutt Vær varsom-plakaten eller ikke. I så fall er det alvorlig. Spesielt fordi dette handler om mennesker og en tragedie som fortsetter å vokse. Hvordan har pressen kunnet tillate at disse menneskene har blitt hengt ut uten at noen tar til motmæle? Jeg savner de berørte naboenes stemme.

Jeg savner også at prosessen og kostnadene til det nasjonale minnestedet blir belyst i media. Prisen har passert over sju hundre millioner kroner og kryper oppover mot milliarden. Ingen skriver om det.

Ut fra kommentarfeltene jeg har lest, opplever jeg at det er forvirring rundt det nasjonale minnestedet som bygges etter 22. juli. For å være tydelig: AUF eier Utøya. På øya er det allerede et minnested. Dette er for etterlatte og overlevende. Det nasjonale minnestedet staten nå bygger på landsiden, er for hele nasjonen. Deg, meg, og alle andre som vil reise dit. Det anslås minst tjuetusen besøkende årlig.

«Lavmælt og dempet,» lovet Jan Tore Sanner naboene da han var kommunal- og moderniseringsminister. Jeg vil ha en uttalelse fra ham. Jeg vil vite hvorvidt Sanner mener å ha holdt løftet sitt. Spesielt til familien Lien som har hatt Statsbygg jobbende fem meter fra husveggen sin i over et år. Statsbygg har pæla nesten femten meter inn på eiendommen deres, og de skal fortsette jobben i nesten et år til. Jeg har selv sittet ved kjøkkenbordet til Lien og kan bekrefte at de ser rett på minnestedet hvor det skal settes opp syttisju søyler i bronse, tre meter høye, og som symboliserer hver av de drepte. De som ikke ble reddet.

Dette blir den nye utsikten fra frokost- og middagsbordet til Lien. Sånn for ordens skyld: Terje Lien og barnebarnet som den gang var tjue år, var først ute på fjorden. De reddet livet til tjueåtte ungdommer. Det med fare for egne liv og mens politiet holdt seg trygt på landsiden. Kona til Lien, datteren hans og det yngste barnebarnet som var tolv år den gangen, sto nede i vannkanten og tok imot skadde og overlevende.

Det finnes bilder som viser trettito ambulanser oppe på veien. Ingen kom ned og hjalp til fordi området ikke var klarert. Tolvåringen geleidet overlevende opp til hjelpen.

I mine samtaler med familien Lien har jeg erfart at noen av dem beskriver traumesymptomer tilsvarende det som er beskrevet i studier gjort på overlevende og etterlatte. Det er ikke gjort tilsvarende studier på de frivillige hjelperne. Staten har ikke bevilget penger til det. I stedet har staten satt disse to sårbare gruppene opp mot hverandre ved å etablere uttrykket sorghierarki. Samtlige av naboene jeg har snakket med, har stor omsorg for de etterlatte og overlevende, i tillegg også for hverandre. De vil naturlig nok bestandig være nederst i et sorghierarki, uansett hvor sterke traumebelastninger noen av dem sliter med.

«Det er bare å flytte», står det i mange kommentarfelt. Nei, det er ikke det. Lien gård har vært i familiens eie siden 1879. Det bor tre generasjoner på gården. Med hvilken rett ber vi dem om å flytte? Med hvilken rett ilegger vi disse menneskene vikarierende motiver for å protestere mot utbyggingen?

Jeg respekterer at vi kan ha ulike oppfatninger, men vi må i det minste være uenige på riktig grunnlag. Alle sider av denne saken må fram. Også naboenes. Såpass fortjener de. Det var de som reddet liv langs Utstranda i den akutte fasen fram til gjerningspersonen ble tatt.

Det var mye jeg ikke visste før jeg begynte å skrive denne boken. Jeg ante ikke omfanget av de siviles innsats. Jeg ante ingenting om hvordan de ble ivaretatt i ettertid, eller om de i det hele tatt ble det. Jeg visste ikke at de offentlige aktørene ble tilbudt debrief etter 22. juli. Alle, bortsett de sivile, de som var i frontlinjen.

Jeg visste heller ikke at noen av de frivillige hjelperne har måttet forlate hjemmet sitt fordi presset fra omverdenen, vårt behov for å oppsøke deres nærmiljø, har blitt for voldsomt. Og sist, men ikke minst, jeg ante ikke at de som bor langs Utstranda fortsatt lever i 22. juli – ti år etter terroren.

Til slutt: Jeg var aldri i tvil om at denne boken måtte skrives. Men jeg skal innrømme at lysten til å feige ut var der hele tiden.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer