Transbrølet gjallet gjennom åtte norske byer, skrev Martine Aurdal i Dagbladet den 15. februar. Hun er en av mange journalister som åpent gir støtte til den nylig avskiltede legen Esben Esther Pirelli Benestad. Dette til tross for Helsetilsynets vurdering av Benestads praksis som uforsvarlig. Ikke bare dysser Aurdal ned alvorlighetsgraden i Helsetilsynets vurdering, hun pynter samtidig på Benestads «behandlingsmodell», og får denne til å framstå som den eneste riktige medisinske tilnærmingen for transpersoner. Aurdal legger ikke skjul på at hun har engasjert seg i saken «på vegne av en venn».

Å sitte som journalist i en av landets største aviser og skrive kronikker på vegne av venner, er et privilegium foreldre av unge mennesker med kjønnsdysfori ikke har.

De som opplever at kjønnsdysfori handler om alvorlig psykisk uhelse dømmes til taushet. Den livsviktige dialogen, som handler om at psykisk uhelse krever utredning og behandling, har nemlig Aurdal stemplet som transfobisk for flere år siden.

Aurdals meningsytringer kan bare tolkes som at foreldre ikke har rett til å bestride sitt eget barns oppfatning av seg selv, langt mindre kan foreldrene fortelle om engstelsen sin til omverdenen gjennom å gå ut i mediene. Det ville også være et enormt svik mot barnet.