KOMMENTARER

Elektrifisering av sokkelen

Trenger et spark bak

Skal Norge skrote elektrifiseringen av sokkelen eller klimamålene? Det er på tide å bestemme seg.

PRESSES FRA FLERE KANTER: Olje- og energiminsiter Terje Aasland og statsminister Jonas Gahr Støre møter kritikk for sin støtte til elektrifisering av norsk sokkel. Foto: Javad Parsa / NTB
PRESSES FRA FLERE KANTER: Olje- og energiminsiter Terje Aasland og statsminister Jonas Gahr Støre møter kritikk for sin støtte til elektrifisering av norsk sokkel. Foto: Javad Parsa / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Da jeg vokste opp var det å fyre for kråkene nærmest som en av de sju dødssyndene å regne.

Det innebar et til tider strengt regime for energisparing. Å lukke døra til kalde rom, skru av lyset, ikke ha det varmere enn strengt nødvendig og å ikke lufte så mye i huset.

For min del har det utviklet seg til en slags internalisert dårlig samvittighet for å sløse med strøm. Kall det en sunn, vestlandsk pietisme, godt egnet for dagens nivå på strømprisene.

Slik har nok mange andre også hatt det. Nå har imidlertid den samme dårlige samvittigheten lagt seg som et kaldt teppe over alle landets hjem – også dypt inn i korridorene på Stortinget og i regjeringen.

Med tiltakende underskudd på kraft og dermed stadig høyere strømpriser, har det plutselig blitt politikk av strømforbruk. Vi som har vært velsignet med veldig vær og vannkraft må nå plutselig venne oss til å prioritere hvor vi vil bruke den dyrebare strømmen vår.

Aller tydeligst merker vi det i debatten om elektrifisering av plattformene på norsk sokkel, der det viktigste spørsmålet er dette: Er det å dra strømkabler fra kraftverk på fastlandet og ut til plattformene til havs å fyre for kråkene, eller er det å bruke den knappe krafta vår på fornuftig måte?

Svaret er nok et sted midt mellom. Heldigvis befinner regjeringen seg også der. Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) har vært tydelig på at det trengs omfattende elektrifisering for å nå norske klimamål, men at ethvert prosjekt må vurderes for seg. Det er altså ikke noe uforbeholdent løfte fra regjeringen til oljebransjen om at krafta skal flyte fra land til havs.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet møter imidlertid mye kritikk for det. Frp mener det er symbolsk klimapolitikk og sløseri av dimensjoner. Mange i miljøbevegelsen mener det er grønnvasking av en næring som uansett snart skal dø. I regjeringspartienes egne rekker er det stadig flere som er redd for de høye kraftprisene (og kraftmangelen) det kan medføre.

En rapport som ble lansert torsdag denne uka styrker regjeringens sak. På vegne av bransjeorganisasjonen Offshore Norge har Thema Consulting undersøkt den globale klimaeffekten av å plugge norske plattformer i stikkontakten på fastlandet. Den tydelige konklusjonen er at ja, det fører til en global nedgang i klimagassutslipp.

Regnestykket ser enkelt forklart slik ut:

  • Gassturbinene som durer og går på norske plattformer står for omtrent en fjerdedel av norske utslipp. Dersom man erstatter alle disse med strøm fra land, vil man kutte 12 millioner tonn CO₂.
  • Den gassen som da ikke vil forbrennes for å lage strøm til plattformer kan i stedet sendes i rør til Europa. Det kan i tur bety økte utslipp globalt.

Rapporten mener likevel at dette i sum gir globale utslippsreduksjoner på 80 prosent av de norske utslippskuttene fra produksjon av petroleum.

Slik sett har begge sider av debatten hatt rett. Ja, det betyr økte utslipp globalt, men det motsvares vel så det av norske utslippskutt.

Det er etter de fleste solemerker også helt riktig, og det bør roe ned Frp-retorikken om at dette er fullstendig meningsløs klimapolitikk. Likevel er det nok av andre dilemmaer å gå løs på. Det mest presserende er om vi i det hele tatt har nok kraft til å gjøre det.

Du kan tenke på den krafta vi har til overs i dag som en litt for liten kake som skal mette veldig mange munner. Industrien vil ha den, husholdningene vil gjøre den om til billigere strøm og oljebransjen vil ha strømkabler til seg selv for å slippe å betale de stadig høyere avgiftene på utslipp av CO₂.

Når Statnett advarer mot at Norge kan gå mot et underskudd av kraft allerede i 2027 viser det hvor vanskelig prioriteringen er.

Det som derimot virker helt klart er at en elektrifisering er nødvendig for å nå norske klimamål. Ja, batterifabrikker er også fint, men det bidrar ikke mye til å redusere norske utslipp med det første. Elektrifisering av sokkelen gir derimot ganske umiddelbar effekt.

Spørsmålet blir da ganske enkelt: Skal vi avlyse elektrifiseringen, oljealderen eller klimamålene?

En av dem som er skeptisk til elektrifiseringen er Cicero-forsker Asbjørn Torvanger. Han mener Norge lider av «flink pike-syndromet» når det kommer til å kutte utslipp og at en omfattende elektrifisering kan bety høyere og mer ustabile strømpriser.

Det siste stemmer – det første gjør ikke. Norge har på mange måter vist seg som en bråkmaker og klimaversting, og ikke noen flink pike.

Vi er et av få land i Europa som ikke har klart å kutte utslippene våre, og dersom vi zoomer enda nærmere inn: Oljenæringen har økt utslippene sine med nesten 50 prosent siden 1990-tallet.

Spørsmålet om elektrifiseringen av norsk sokkel er så vanskelig fordi det har blitt en slags politisk og retorisk cocktail. Det handler om alt som er vondt og vanskelig: Strømpriser, internasjonalt samarbeid, vindmøller, klima og framtida til den norske petroleumsnæringen. Lykke til med å navigere helskinnet gjennom det hele.

Bekymringen min er likevel at vi ser begynnelsen en kraftig vekst i, ikke klimaskepsis, men klimatiltakskepsis. Forskning- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe sår tvil om regjeringens satsing på hydrogen. Stadig flere vil droppe elektrifisering av sokkelen. Kraftkablene er under kraftige angrep – flere av dem skal vi i hvert fall ikke ha. Heller ikke hybridkabler for å skape lønnsomhet for norsk havvind.

Det har dessuten blitt en stadig hetere og mer tilspisset debatt i mange partier. Flere krefter i Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet blir stadig mer skeptiske til elektrifisering.

For et knapt år siden tok Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad, til orde for å utsette norske klimamål. Årsaken var at hun ikke ville elektrifisere sokkelen.

Men med de klimaforpliktelsene Norge har inngått, så er det et helt nødvendig klimatiltak. Elektrifisering står for en stor del av nødvendige klimakuttene fram mot 2030 og videre mot nullutslippssamfunnet i 2050. Hvis vi ikke gjør disse kuttene må de erstattes av noe annet. Og det er ikke sikkert de kuttene er lettere, mer lønnsomme eller mer populære.

Svaret på hvordan vi kutter utslipp bør alltid være billigst mulig. Til lavest mulig pris for naturen, for staten og for folk. Men i tillegg må det være politisk mulig. Elektrifisering framstår som et godt kompromiss mellom en rekke forskjellige interesser. Jeg tror ikke vi har noen vei utenom.

Det fordrer likevel at regjeringen leverer bedre på utbyggingen av mer fornybar kraft. Foten må av bremsen på havvindsatsingen, og vi må raske på i arbeidet om å behandle konsesjoner om vindkraft på land.

Dette kan være en mulighet til å droppe elektrifiseringsprosjekter som får ned utslippene, eller det kan være et spark bak for å bygge ut mer fornybart. Jeg synes vi bør gjøre det siste.

Elektrifiseringstilhengerne har et kraftproblem. Motstanderne har et klimaproblem. Ingen av dem har planen klar for å dra dette i land.

PS: Sondre Hansmark er innvalgt som tredje vara til Stortinget for Venstre. Han er nå ansatt som kommentator i Dagbladet, utmeldt fra partiet og vil i tilfelle møte som uavhengig representant.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer