KOMMENTARER

Troen daler ned i skjul

Jula er en kristen høysesong. Det kan ikke skjule at det går utforbakke med troen. Bare hver tredje nordmann tror på gud, skriver John O. Egeland.

JULEGUDSTJENESTE: Julen er en kristen høysesong, men nesten alle piler peker nedover for medlemskap i Den norske kirke, skriver John Olav Egeland. Bildet er fra julegudstjenesten til Hans Majestet Kongens Garde i Oslo domkirke i 2017, med kong Harald og kronprins Haakon som æresgjester. Foto: Tore Meek / NTB
JULEGUDSTJENESTE: Julen er en kristen høysesong, men nesten alle piler peker nedover for medlemskap i Den norske kirke, skriver John Olav Egeland. Bildet er fra julegudstjenesten til Hans Majestet Kongens Garde i Oslo domkirke i 2017, med kong Harald og kronprins Haakon som æresgjester. Foto: Tore Meek / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Julaften er den mest sympatiske av alle kristne høytidsdager. Jesu fødsel er spekket med positive symboler. Foreningen av det rene og uskyldige (jesusbarnet) med de fattige og enkle menneskenes verdighet (Maria, Josef og hyrdene på marken), kunnskapens betydning (de tre vise menn av kongelig byrd) og det guddommelige (en hærskare av engler). Selv dyrene har en rolle i fortellingen fra en stall nær Betlehem.

Det er en vakker fortelling og et eksempel på at religion kan være et budskap om harmoni, fellesskap, håp og glede. Likevel er beretningen om Jesu fødsel ikke sterk nok til å holde på den kristne troens historiske dominans. Vitenskapelige studier og meningsmålinger er helt entydige når det gjelder troens sviktende posisjon og utbredelse i Norge. Nesten alle piler peker nedover for medlemskap i Den norske kirke, deltakelse i gudstjenester, dåp og konfirmasjon. Det er bare når det kommer til gravferder at kirken har en helt dominerende posisjon.

Dette er bildene vi aldri glemmer fra året 2020. Laget av Marte Nyløkken Helseth / Dagbladet TV. Vis mer

Troens tilbakegang er ikke helt entydig. Den katolske kirke er i sterk vekst, bl.a. på grunn av innvandring fra Polen, Litauen, Vietnam og Filippinene. De muslimske forsamlingene har 175 000 registrerte medlemmer, den ortodokse kirken er i vekst og det samme gjelder tallet på buddhister, hinduer og sikher. Et påfallende trekk er forskjellen i dybde når det gjelder religiøst engasjement. Fire av ti innvandrere sier religionen er svært viktig i livene deres. I Den norske kirke svarer fattige fire prosent at religionen har en tilsvarende plass i deres liv.

Hovedtendensen er en rask sekularisering av det norske samfunnet. Det betyr ikke at det oppstår et etisk eller religiøst vakuum der troen forsvinner helt. Andelen som sier de tilhører en kristen trosretning ligger på ca. 60 prosent, men bare halvparten av disse sier at de også tror på Gud. Det finnes altså en stor andel av befolkningen som er «kulturkristne». De har et livssyn som på en eller annen måte bygger kristen arv, verdier og tradisjoner. Samtidig er en firedel av befolkningen tydelig ikke-religiøse. De tror ikke på Gud og har ingen hverdagsritualer knyttet til religion.

Religionssosiologen Pål Repstad har nettopp gitt uten ei bok som beskriver denne utviklingen («Religiøse trender i Norge»). Den er interessant lesning, ikke minst fordi han beskriver både den indre utvikling i de religiøse organisasjonene og de ytre drivkreftene som påvirker tvil og tro. Her er noen av Repstads funn og analyser (i min tolkning):

  • Norge har en moderne kapitalistisk økonomi der kalkyler er mer relevante enn bønn. Velferdsstat og velstand svekker behovet for religiøs trøst. Vi har en liberal kultur med likhetsidealer og sterke normer når det valgfrihet som står i motsetning til dogmestyrt tro.
  • Kristendommen er blitt mer liberal, individualisert og romslig («Jeg er religiøs, men på min egen måte»). Likestillingen er på frammarsj. Gud er blitt snillere og helvete er nesten borte. Også i andre trossamfunn merkes denne utviklingen.
  • Det estetiske har fått større plass: Prekenene blir kortere, prosesjonene lengre og bispekåpene i Den norske kirke mer staselige. Skikken med å tenne lys ved død eller ulykker har fått stor utbredelse, og er ikke lenger sett på som papisme eller dødskultus.
  • Det religiøse mangfoldet har økt kraftig. Nye religioner har fått fotfeste, bl.a. som følge av innvandring. Også innenfor Den norske kirke får troen utfolde seg i et langt større register enn før. Religiøse organisasjoner tåler mer variasjon i hvordan en tenker om forholdet mellom Gud og mennesker
  • Det moralske handlingsrommet er blitt større, bl.a. når det gjelder sex før ekteskapet, idrett, alkohol og homofili.

Nordmenn flest har et positivt forhold til religion, men bare så lenge de troende respekterer alminnelig folkeskikk. Som det er sagt: «Gud er en grei kar, men han må ikke tro at han er noe». En undersøkelse fra 2018 viste at sju av ti er enige i at mennesker med sterk religiøs tro ofte er for intolerante overfor andre. Dette følger et svært tydelig mønster i det norske samfunnet: ytterliggående personer og grupper har generelt liten tillit.

Det er gode forbindelser mellom de ulike trossamfunnene og religionene i Norge. Også forholdet til myndighetene er preget av tillit. Det er en verdi som må vernes. Du skal ikke reise langt for å se hvordan religion blir gjort til begrunnelse for vold, krig, terror og undertrykkelse. Som ikke-troende slutter jeg meg helt til Kjell Aukrust-figuren Ludvig: Gud velsigne Vårherre.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer