BERGEN (Dagbladet): Den som benket seg for å følge årets Holberg-debatt, det vil si krøp opp i sofaen med laptopen i fanget, ble presentert for to verdenssyn som ikke kunne vært mer ulike. Den virtuelle debatten ble styrt fra Grieghallen i Bergen, men temaet var hele verden: Global stabilitet, om det er mulig å oppnå, og i så fall hvordan.
Deltakerne var med via videolenke. I det ene hjørnet: John Bolton, amerikansk diplomat, tidligere FN-ambassadør, bitter eks-sikkerhetsrådgiver for president Donald Trump, og konservativ hauk. I det andre hjørnet: Yanis Varoufakis, økonom, tidligere finansminister i den venstreorienterte, greske Syriza-regjeringen og en av hovedpersonene da landet forsøkte å slippe fri fra sine kreditorers klør i 2015. For den militaristiske Bolton var det åpenbart fra hvilken kant verdensfreden først og fremst var truet: Fra Kina og i mindre grad Russland, autoritære regimer som vokser seg sterke og truer det demokratiske USAs hegemoni.
For akademikeren Varoufakis var hovedproblemet ulikhet: Ulikhet mellom rike og fattige land, og mellom dem som har tjent på globaliseringen og de som har tapt på den, skaper en grobunn der aggressiviteten lett får fotfeste og der autoritære ledere kan vinne fram. For Bolton er verden et nullsumspill der løsningen er konfrontasjon og dominans. For Varoufakis er den et sted der bare omfattende samarbeid på tvers av landegrenser, der enkeltland ikke blir fanget i en nedadgående økonomisk spiral, kan hindre kaos.
Slik sett var dette en helt annen opplevelse enn Holberg-debatten for tre år siden, da Wikileaks-grunnlegger Julian Assange og journalist John Pilger var gjester. Flere mediekommentatorer, deriblant jeg, reagerte sterkt på at Assange og Pilger fikk spre konspiratoriske påstander uten å bli motsagt, i en seanse som bar mer preg av forkynnelse enn debatt. I år ble arrangøransvaret tatt mer alvorlig, av moderator, professor Scott Gates, men også ved at de to gjestene begge var drevne, selvsikre aktører på den globale arenaen som ikke vegret seg for å påpeke svakheter i den andres verdenssyn.
Nå møter han «China First»
Og det var bra, for heller ikke årets debatt var ukontroversiell. På forhånd hadde det vakt reaksjoner at Bolton, som var en iherdig forsvarer av USAs invasjon av Irak og de falske premissene denne var basert på, skulle gis en talerstol. Men problemet er ikke at omstridte folk får ordet, problemet er hvis de ikke blir utfordret. Det ble de, først og fremst av hverandre, selv om det må sies at Bolton i større grad burde blitt konfrontert med de tragiske konsekvensene av USAs intervensjonistiske utenrikspolitikk og sin egen rolle i denne.
Flere kritiske spørsmål kunne også blitt stilt til Varoufakis, som ikke har blitt møtt med unison hyllest for sin konfronterende linje mot EU-toppene. Likevel kom han best ut av duellen.
Når Bolton kunne henfalle til banale argumenter som at kapitalisme er ensbetydende med frihet, kunne Varoufakis enkelt påpeke at systemet som skaper frihet for noen, skaper ufrihet for andre, som må akseptere å bli utnyttet fordi de er så enkle å erstatte. Samtidig kunne Bolton påpeke at det nok var noe naivt da Varoufakis hevdet at vesten, ved å stille krav til at Kina i større grad må følge menneskerettighetene for å få tilgang til økonomisk samarbeid, ville kunne presse gigantriket til endring.
Men først og fremst var det faktisk godt å se to eitrende uenige toppfolk diskutere verdens framtid i høflige, saklige former. Den hatske kulturkrigen er skummel, men den har ikke tatt over alle arenaer ennå.
