KOMMENTARER

Krigen i Ukraina

Ukraina venter på motangrepet

To fronter tvinger seg fram i Ukraina. En i øst, der russerne er på offensiven, og en i sør, der ukrainerne lover en snarlig offensiv, skriver Morten Strand.

ETTER ANGREPET: 4. juli ble storbyen Kharkiv angrepet av russiske bomber. Her, etter angrepet. Foto: AP / NTB
ETTER ANGREPET: 4. juli ble storbyen Kharkiv angrepet av russiske bomber. Her, etter angrepet. Foto: AP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Slaget om Ukraina står i...

Og her er vi nettopp ved noe av problemet med å forstå denne krigens gang. For på den ene siden så vil krigen avgjøres av hvor mye krigspresident Vladimir Putin klarer å rykke fram i de to fylkene Donetsk og Luhansk. Men på den andre siden så vil krigen avgjøres av hvor mye ukrainerne klarer å ta tilbake tapt territorium i sør. Der rykket de russiske styrkene raskt fram etter at invasjonen begynte 24. februar. Det gikk litt under radaren for mange, fordi slaget om Ukraina i første omgang sto om hovedstaden Kyiv og den nest største byen Kharkiv, der russerne på oppsiktsvekkende vis ble slått tilbake.

GRAVER: Her viser en ukrainsk soldat fram nygravde skyttergraver ved byen Siversk øst i Ukraina. Vis mer

Men nå må vi lære oss nye navn. Først tvillingbyene Slovjansk og Kramatorsk, med sin før-krigs befolkning på til sammen rundt 250 000 mennesker, sentralt i Donetsk fylke, og helt sentrale byer for Putin å erobre, siden han i opptakten til krigen lovte å «frigjøre» fylkene Luhansk og Donetsk.

Og så må vi lære oss navnet Kherson, byen med sin før-krigs befolkning på nesten 300 000 ligger ved utløpet av elva Dnipro. Byen som Grigorij Potemkin erobret for sin elskerinne og tsarina Katarina den store på 1770-tallet. Det var den gang Russland erobret det sørlige Ukraina og Krim fra de muslimske tatarene som hadde sin base på nettopp Krim. Og kalte det for «Nye-Russland».

Det er denne «Russkij Mir» - russiske verden - som Putin sier han vil «frigjøre» fra de ukrainske «fascistene». Men hvis Putin levde i den villfarelse at han med sitt felttog i Ukraina skulle komme til sine egne, så bør han nå ha forstått at de ikke vil ha ham. For folk i Kherson fylke stemmer med beina, det vil si at bein, båter, sykler - ja, til og med rullestoler - brukes av dem som kan og tør, for å komme seg ut av de russisk-kontrollerte delene av fylket.

I byen Zelenodolsk, under ukrainsk kontroll i Kherson fylke, kommer mennesker som har klart å unnslippe fra de russisk-kontrollerte områdene. På et tidspunkt kom det 1 000 om dagen. Men nå har russerne festet grepet, til tross for at en organisert motstandsbevegelse av ukrainske partisaner har gjennomført en rekke attentater mot dem som løper Putins Russlands ærend. Men russerne har innført den russiske rubelen som valuta, innsatt quislinger som politiske og administrative ledere, og begynt å utstede russiske pass til deler av befolkningen. De vil gjøre dette til en del av Russland så raskt som mulig, for at dette skal bli et faktum som skal bli så irreversibelt som mulig.

Det er derfor Ukraina nå mobiliserer, og lover at en million soldater snart vil være klare til å starte en offensiv for å ta tilbake Kherson og det sørlige Ukraina. I motsetning til Russland har ikke Ukraina problemer med å mobilisere soldater, selv om de har problemer med å gi dem god nok trening. Etter hvert som stadig mer av løftene om vestlige våpen og ammunisjon kommer inn i landet, vil ukrainerne bygge opp en stadig sterkere styrke klar til å gå til angrep.

En offensiv ble lovet både av president Volodymyr Zelenskyj og av den ukrainske forsvarsministeren sist helg, og de ukrainske styrkene har tatt tilbake noen landsbyer nær forstedene til Kherson. Særlig de amerikanske Himar-rakettene har vist seg å være effektive, fordi det er presisjonsvåpen som kan treffe russiske kommando-sentre og våpenlagre åtte mil bak fronten. Ukrainske soldater på opplæring i for eksempel Storbritannia vil mer og mer beherske vestlige presisjonsvåpen, og dermed for første gang kanskje få et strategisk overtak i krigen.

Den surrealistiske russiske nasjonalisten Igor Girkin, som i 2014 gjorde byen Slovjansk til et makabert utstillingsvindu for russisk terror i Donbas, er i ferd med å bli en viktig kilde til krigens gang. Han status som ytterliggående russisk nasjonalist gjør at han foreløpig er en av få som åpent får lov til å kritisere den russiske krigføringen. Han melder på nettstedet Telegram at de russiske forsvarssystemene er ineffektive mot Himar-rakettene fra ukrainsk side, og at disse rakettene har ødelagt en rekke russiske militære mål.

Dette er - sterkt imot Girkins vilje - musikk i ørene til Ukrainas ledere. Til tross for store ukrainske tap på i gjennomsnitt 100 soldater daglig er det et stadig sterkere ønske om starte en større offensiv i sør, for å ta tilbake Kherson og andre områder. Men trolig er det dumt å forhaste seg. Menneskene, våpnene, motivasjonen - og dermed tida - er på ukrainernes side. Når de bestemmer seg for å angripe bør de være sikre på å lykkes.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer