DEBATT

«Farmen» - Erlend Indergaard

Umoralsk religiøst bedrageri

Denne typen religiøs helbredelse er rendyrket svindel som aldri har blitt påvist når det testes under kontrollerte omstendigheter, skriver forfatter og skeptiker Gunnar Tjomlid.

FÅR KRITIKK: «Farmen»-deltaker og pastor Erlend Indergaard (bildet) hevder at han kan «være et redskap for helbredelse» på en måte som er «i samme gata» som Snåsamannen. Det får skeptiker Gunnar Tjomlid til å reagere. Foto: Joakim Halvorsen / Dagbladet
FÅR KRITIKK: «Farmen»-deltaker og pastor Erlend Indergaard (bildet) hevder at han kan «være et redskap for helbredelse» på en måte som er «i samme gata» som Snåsamannen. Det får skeptiker Gunnar Tjomlid til å reagere. Foto: Joakim Halvorsen / Dagbladet Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

I et intervju med Dagbladet hevder Farmen-deltaker og pastor Erlend Indergaard at han både kan diagnostisere og helbrede folk med hjelp av Guds kraft.

Han hevder blant annet at han for noen år siden møtte en kvinne som «slet med en krevende sykdom som legene ikke fant ut av», men hvor han gjennom bønn kunne se at hun led av amalgamforgiftning. Hans diagnostisering førte til at kvinnen fjernet alle plombene sine, og et halvt år senere hevdet hun at hun var blitt helt frisk.

Denne historien glir inn i det vanlige mønsteret av helbredelse via religiøs healing eller alternativ behandling. De tilstandene som «helbredes» er uten unntak selvbegrensende sykdommer, altså sykdommer som normalt går over av seg selv etter en viss tid, eller i det minste har store symptomsvingninger med gode og dårlige perioder.

Den andre type lidelser som behandles med hell er tilstander som sannsynligvis skyldes stress, angst eller depresjon, såkalte psykosomatiske tilstander.

I min bok «Placebodefekten - Hvorfor alternativ behandling virker som det virker» skriver jeg om folk som både er blitt lamme, blinde og døve grunnet stress- eller angstreaksjoner, det vi gjerne kaller «psykosomatiske lidelser». Når disse menneskene endrer sin jobbsitusjon, eller løser andre problemer eller konflikter i livet, kan de plutselig bli helt friske igjen. Mange slike tilfeller er godt dokumentert i forskningslitteraturen.

En alternativ behandler eller religiøs healer vil ofte fungere som et lavgradig psykologtilbud. Gjennom å gi folk håp, la dem bli sett og hørt, gi dem en følelse av egenverdi og mestring, kan en rekke slike plager lindres eller «kureres».

Det er lite evidens for at amalgamforgiftning er et reelt fenomen. En kunnskapsoppsummering som FHI publiserte i 2016 fant praktisk talt ingen forskjell på markører for helse hos folk med amalgamfyllinger og folk med andre type fyllinger. Man har dokumentert noen lokale reaksjoner i munnhulen, og mer alvorlige plager hos tannlegeassistenter som har vært utsatt for større doser av kvikksølvdamp. Men hos vanlige mennesker med amalgamfyllinger har man etter mange tiår med forskning ennå ikke kunne påvise med sikkerhet at helseplager kan knyttes til amalgam.

Derimot vet vi at frykt og bekymring for at noe er farlig kan skape reelle helseplager og redusert livskvalitet hos folk, for eksempel de som tror at elektromagnetisk stråling skader dem. Ved å fjerne amalgamfyllinger kan en person derfor føle seg - og bli - bedre, fordi det de trodde var kilden til deres plager er forsvunnet. Det reduserer stress og angst, som har reelle fysiologiske effekter på vår helse, immunforsvar og livskvalitet.

Det sier likevel ingenting om det faktisk var amalgam som skapte helseplagene i utgangspunktet. Og ettersom de fleste voksne mennesker har amalgamfyllinger, vil det å gi en slik falsk diagnose til noen som søker et svar garantere nesten hundre prosent treffsikkerhet.

Indergaard forteller videre at han møtte en gammel lærer på et kirkemøte, og da han tok henne i hånden pep det i øret. Han ba derfor for hennes øresus, som hun bekreftet at hun hadde, og hun ble også kvitt denne.

Problemet med slike historier er at de bare er uverifiserbare anekdoter. Vi vet ikke om kvinnen faktisk hadde tinnitus. Vi vet heller ikke i hvilken grad hun ble kvitt dette.

KRITISK: Forfatter og skeptiker Gunnar Tjomlid. Foto: Privat
KRITISK: Forfatter og skeptiker Gunnar Tjomlid. Foto: Privat Vis mer

Øresus er svært utbredt hos spesielt eldre mennesker som plages med mye ørevoks. En norsk studie fant at hele seksti prosent av eldre på sykehjem hadde tette øreganger på grunn av ørevoks, og det gir som regel øresus. Spør du derfor alle gamle mennesker du møter om de har øresus, vil du oftere få et ja enn et nei. En slik «synsk diagnostisering» er derfor intet mirakel.

Det er et av hovedproblemene med slike anekdoter. Vi blir bare fortalt om spådomstreffene, og ikke bommertene, og kan dermed ikke vite om den «synske» har stor treffsikkerhet eller ikke uten kontrollerte forsøk.

Snåsamannen hevdet i en samtale med biskop Tor Singsaas i Nidarosdomen i 2009 å ha «gitt en blind jente synet tilbake». Det stemte selvsagt ikke. Jenta var aldri blind, men hadde øyesykdommen Stargardt sykdom, som reduserer synsevnen. Det finnes historier om folk som hevder å ha blitt bedre fra denne sykdommen med alternativ behandling, men det som i realiteten skjer er at de lærer seg å bruke synet på andre måter slik at det oppleves bedre.

Det samme gjelder for tinnitus, hvis hans gamle lærer faktisk hadde det og ikke bare litt ekstra ørevoks som senere løsnet. Det finnes ingen kur for tinnitus, men pasienter kan lære seg mestringsteknikker for å redusere plagene. Man blir ikke egentlig friskere, men blir bedre til å mestre symptomene. Da kan det føles som om man er blitt «helbredet», selv om tinnitusen er like tilstedeværende som før.

I tillegg påvirkes tinnitus betydelig av placeboeffekten. En studie fant at hele førti prosent av pasienter med alvorlig tinnitus opplevde nytte av placebobehandling. Så hvis man tror på guddommelig helbredelse, kan man faktisk oppleve det som om man er blitt bedre etter bønn.

Man har ikke mindre øresus, men man opplever mindre øresus fordi holdningen til symptomene har endret seg gjennom tro. Det kan være nyttig, men er intet mirakel.

Det samme gjelder eksempelvis kiropraktikk som for de fleste tilstander ikke har noen beviselig langvarig effekt. Mye av problemet ved skader i muskler og ledd er at man egentlig får en slags «hjerneskade». Det vil si at hjernen lærer seg å assosiere ulike bevegelser med smerte. Dermed kan man oppleve smerte lenge etter at skaden har helet seg selv.

Det en kiropraktor ofte gjør er å manipulere psyken heller enn leddene. De avlærer pasientens frykt for enkelte bevegelser og lærer hjernen at smerten er borte slik at pasienten kan bevege seg normalt igjen. Det kan føles nesten mirakuløst, men det er fordi vår hjerne er et biologisk mirakel.

Jeg hadde selv en kollega som slet med karpal tunnell syndrom, og måtte til slutt operere hånden for å bli kvitt smertene. Etter operasjonen fikk han streng beskjed av legen om å dunke tommelen i bordflaten fem hundre ganger om dagen. Hensikten med det var å trene hjernen, som over lang tid hadde lært seg å assosiere denne fingerbevegelsen med smerte, til å ikke lenger gjøre det.

Operasjonen hadde altså fikset nervene som var i klem, men uten å samtidig «trene» hjernen til å ikke lenger føle «fiktiv smerte», ville han ikke nødvendigvis følt seg bedre med det første.

For noen år siden var Indergaard på en reise til India, og der ble han invitert hjem til en familie som ønsket hans hjelp etter å ha hørt historier om andre mirakler som hadde skjedd der disse kristne healerne hadde bedd for folk. De var altså allerede prekondisjonerte gjennom store forventninger til å oppleve en sterk placeboeffekt.

Inni huset forteller Indergaard at han «følte» at blant de rundt ti personene i huset var det noen som slet med å puste, og noen som hadde vondt i ryggen.

Det viste seg at faren hadde astma, og en ung jente hadde ryggsmerter. Begge ble visstnok helbredet gjennom bønn. Men igjen har vi all grunn til å være skeptiske, både til at diagnostiseringen var imponerende, og at disse menneskene faktisk ble helbredet.

Hver gang jeg har gått inn og gransket denne type helbredelser og «mirakler», finner jeg at historiene ikke er gjengitt korrekt. Da Snåsamannen hevdet en jente var blind, så var hun ikke egentlig det. Da noen påståtte klarsynte hevdet å ha funnet forsvunnede hunder gjennom telepatisk dyretolkning, så viser det seg ved nærmere undersøkelser at de egentlige historiene var helt annerledes. Da Michael Winger hevdet å ha funnet en savnet, død person gjennom sin klarsynthet, viste det seg at historien var rent oppspinn.

Da jeg ringte en eldre mann med kreft i urinblæren som sa han var blitt helbredet av Svein-Magne Pedersens bønnetelefon, så viste det seg at han også hadde fått konvensjonell kirurgi og cellegiftbehandling. Det ville han egentlig ikke snakke om, fordi for ham ga det mer mening at Gud hadde helbredet ham. Og forresten hadde kreften kommet tilbake senere, men han priset likevel Gud og Pedersen. Halleluja!

Det er svært vanlig at folk som hevder å ha blitt mirakuløst helbredet faktisk har fått konvensjonell medisinsk behandling også. Behandling som mest sannsynlig har gjort dem friske. Men hvis man samtidig har tatt valget om å «gå mot strømmen» og betale en healer for hjelp, så vil man gjerne føle at det var det ukonvensjonelle, modige og kontrære valget som egentlig virket. Det gir størst mestringsfølelse.

Viktigst av alt så er hukommelsen vår svært upålitelig. Hver gang vi henter frem et minne så tilpasses det et narrativ som gir oss mening. Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hansen hevdet at Snåsamannen helbredet hans sønn for kolikk i løpet av to telefonsamtaler. Og det skjedde på bare et kvarter. Men vi vet fra flere studier at vi husker hendelser som nærmere hverandre i tid hvis vi tror de har en årsakssammenheng.

Spedbarnskolikk går alltid over i løpet av noen måneder. Det er derfor sannsynlig at Hansens sønn uansett ville bli kvitt plagene i løpet av dager eller uker, fordi folk oppsøker gjerne hjelp utenfor det tradisjonelle helsevesenet når ting er på sitt verste og man har forsøkt «alt annet». Da er det sannsynlig at man vil se en bedring etter en viss tid uansett hva man gjør. Denne effekten kalles «regresjon mot gjennomsnittet», eller på godt norsk: Når ting er på sitt verste, kan det bare bli bedre.

Det meste av såkalte placeboeffekter er egentlig bare regresjon mot gjennomsnittet.

COWBOY: Erlend Indergaard i forbindelse med en gudstjeneste ved Betel i Trondheim. Foto: Joakim Halvorsen / Dagbladet
COWBOY: Erlend Indergaard i forbindelse med en gudstjeneste ved Betel i Trondheim. Foto: Joakim Halvorsen / Dagbladet Vis mer

Det gjelder også den Paraceten du tar mot hodepine. Du venter kanskje til hodepinen har blitt ganske sterk før du tar medisin, og en time senere er smertene borte. Men var det Paraceten som hjalp, eller bare regresjon mot gjennomsnittet? Heldigvis vet vi gjennom gode, kontrollerte studier at Paracet faktisk virker, men det betyr ikke at du kan vite det var medisinen som hjalp deg i hvert enkelte tilfelle.

Når den tidligere helseministeren har fortalt denne historien gjentatte ganger basert på en tro på at hans lokale helt Snåsamannen hadde spesielle evner, vil det at sønnen ble frisk kort tid etter telefonsamtalene gi ham mening - og dermed være det han husker. I realiteten hadde neppe praten med Snåsamannen noe med guttens bedring å gjøre.

Hos den indiske familien var det også en gutt som i følge Indergaard var lam. Indergaard og kollegaen hans ba for gutten, og noen timer senere kunne gutten løpe, spille fotball og spille cricket.

Det kan finnes et utall grunner til at den indiske gutten ble bedre. Kanskje var det psykosomatisk lammelse knyttet til en traumatisk opplevelse. Kanskje ble han bedre i løpet av noen dager eller uker etter at han ble bedt for, av helt andre og naturlige årsaker, mens Indregaard husker det som om han ble frisk timer etter bønneseansen - fordi hukommelsen hans over årene har tilpasset seg den bedre og mer meningsfulle historien.

Kanskje er hele historien et falskt minne hos Indergaard forårsaket av en dyp religiøs lengsel og søken etter mening. Falske minner og minner som endres veldig fort er godt dokumentert i forskningslitteraturen og i Placebodefekten. På den annen side er det aldri dokumentert et eneste tilfelle av religiøs helbredelse av sykdommer som ikke normalt går over av seg selv etter en tid. Ingen religiøse healere har eksempelvis kurert folk med amputerte lemmer.

Man kan undre seg over hvorfor… Hater Gud folk som mangler et ben eller en arm?

Det er uklart om gutten alltid hadde vært lam, eller om han hadde blitt det i senere tid, kanskje grunnet en nerveskade under lek, en infeksjon eller annet. Uansett hevder Indergaard i en tidligere gjenfortelling av denne historien til Aura Avis i 2020 at han plasserte gutten på en stol med bena ut foran seg, og gjennom håndspåleggelse og bønn fikk han - eller Gud - det korte benet til å gro ut igjen til riktig lengde mens alle så på.

Imponerende! Eller? Nei. Dette det mest velkjente trikset religiøse healere har i verktøykassen sin, og er særdeles enkelt å utføre. Illusjonisten Derren Brown demonstrerer i denne videoen hvordan han både gir blinde synet tilbake, helbreder døve, og får ben til å vokse ut. Sistnevnte er et kjent triks hvor man rett og slett jukser for å lure folk til å tro at man har helbredende evner.

En slik påstand kan dermed vanskelig unnskyldes med at en uskyldig og naiv Indergaard kanskje bare lar seg lure av falske minner, statistiske sannsynligheter og placeboeffekt. Dette er et triks man må lære seg og bevisst utnytte. Dessverre tenker nok mange religiøse healere at det er lov å jukse litt hvis det kan føre folk til å tro på Guds storhet. I realiteten er det grovt umoralsk, uansvarlig, og direkte farlig.

Det er farlig fordi vi vet at troen på alternativ behandling og healing faktisk øker dødeligheten hos eksempelvis kreftsyke. Vi vet at sterkt religiøse foreldre gjerne ofrer sine barns ve og vel fordi de heller vil ha et religiøst mirakel enn å gi barnet medisinsk effektiv legehjelp. Vi vet at religiøse healere som lurer alvorlig syke mennesker til å tro at Gud har helbredet dem og de derfor kan avslutte sin behandling eller sine medisiner, dreper folk.

Å bidra til å opprettholde slik farlig overtro er umoralsk og helsefarlig.

Når Indergaard gjetter på noen har astma og ryggproblemer i en gruppe på mer enn ti personer, så har han oddsene på sin side. I tillegg hadde faren så alvorlig astma at han måtte ta medisin flere ganger i timen. Da er det ikke urimelig å anta at man faktisk kan høre det på pustingen når man står i samme rom.

Såpass alvorlig astma vil gjerne preges av pipe- eller hveselyder på utpust, samt hyppig hoste. Rundt én av femti indere i denne regionen har for øvrig astma, så igjen er det ikke veldig overraskende at en person i en gruppe på minst ti personer har nettopp denne sykdommen.

Vi vet heller ikke om han gjettet mange andre sykdommer som ingen svarte bekreftende til. I så godt som alle slike tilfeller gjettes det på mye, men vi får bare gjengitt treffene, ikke alle bommertene. Da healer Gunnar Henriksen skulle forsøke å diagnostisere meg ved hjelp av varme hender i en sending av NRK Ukeslutt, gjettet han på alle de mest vanlige helseplagene til en mann i min alder. Men han bommet på alle, fordi jeg hadde en mer statistisk uvanlig sykdom.

Hadde han gjettet riktig i sitt forslag om at jeg hadde operert blindtarmen, noe mer enn en av ti nordmenn har, etter å først ha gjettet på smerter i kneet, skulderen eller venstre side av brystet, ville historien hans vært at han umiddelbart så hva jeg feilte. Heldigvis kunne NRKs mikrofoner forhindre at en slik falsk versjon i å bli sannhet.

Dermed blir slike anekdoter fullstendig meningsløse, fordi vi får bare den versjonen av fortellingen som støtter opp under det narrativet fortelleren ønsker å fremme. I beste fall er det en halvsannhet, i verste fall ren løgn.

Folk som opplever bedring fra alternativ behandling og religiøse healere vil alltid ha forsøkt mange andre behandlingsmetoder før det til slutt ble bedre. Og forsøker man mange nok ting over tid, vil til slutt noe sammenfalle med at symptomene bedre seg.

SNÅSAKAILL'N: Joralf Gjerstad, bedre kjent som Snåsamannen, var kjent for sine påståtte synske og helbredende evner. Han gikk bort i juni i fjor. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
SNÅSAKAILL'N: Joralf Gjerstad, bedre kjent som Snåsamannen, var kjent for sine påståtte synske og helbredende evner. Han gikk bort i juni i fjor. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Da vil vår hjerne automatisk gjøre en assosiasjon mellom det siste man forsøkte og helbredelsen, selv om det egentlig bare er et tilfeldig tidsmessig sammenfall. Denne tankefeilene kalles «post hoc, ergo propter hoc». På norsk kan det oversettes til «etter dette, derfor på grunn av dette». Vi er nevrologisk hardkodet til å treffe slike feilaktige slutninger, dessverre.

Hvis Indergaard ikke hadde «lykkes» med sin bønn, og den indiske familien to uker senere gikk til en homeopat rett før gutten ble bedre, ville homeopaten ha fått æren for helbredelsen - selv om homeopati ikke har noen klinisk relevant effekt for noen tilstander som helst.

At den indiske faren hevder å ikke bruke astmamedisiner mer, er også bare en påstand. Det er svært vanlig at folk som er blitt helbredet forteller healeren den historien de ønsker å høre, fordi man ikke vil skuffe dem. Det opplevde jeg selv da Henriksen skulle heale meg. Selv om han tok feil i alle sine mange gjetninger om hvilken smertefull tilstand jeg den gang led av, var det vanskelig for meg å ikke bare bekrefte hans spådommer, fordi det var så flaut på hans vegne at han tok feil hele tiden.

Et menneske med normal empati vil instinktivt ønske å gjøre andre glade, ikke «drite dem ut», og da ender man ofte opp med å «please» healeren.

Vi vet også at placebobehandling kan gi inntrykk av å påvirke astma. En studie utført på astmapasienter sammenlignet astmamedisinen Albuterol med både placebo, falsk akupunktur, og ingen intervensjon. De som fikk falsk behandling følte seg like mye bedre etter behandlingen som de som fikk effektiv medisin. De følte seg bedre, men de var ikke egentlig det. Da de ble undersøkt med pusteprøver for å måle lungekapasitet, fant de nemlig at kun de som hadde fått Albuterol faktisk hadde opplevd en reell bedring.

Det å føle seg bedre er kanskje nyttig helt til man får et astmaanfall som kan være dødelig. Da hjelper ikke lenger placeboeffekten.

Til slutt må det påpekes at denne type religiøs helbredelse er dypt umoralsk. Det er rendyrket svindel som aldri har blitt påvist når det testes under kontrollerte omstendigheter.

I den største studien gjennomført på bønn for pasienter som hadde gjennomgått bypass-operasjon, fant man ingen større bedring hos de pasientene som ble bedt for sammenlignet med de som ikke ble bedt for. (De som visste de ble bedt for hadde faktisk noe dårligere bedring. Kanskje fordi de ble stresset av å føle et press om å innfri bønnens kraft.)

Religiøs healing er en blanding av selvbedrag og kyniske lureri. Hvis en healer ber for hundre syke mennesker og fem blir bedre, vil de hevde at de helbredet de fem personene, og ikke nevne de nittifem andre. Men statistisk sett vil de fleste selvbegrensende lidelser gå over i løpet av kort tid etter en hvilken som helst intervensjon. Healeren kan altså ikke tape når de har statistikken på sin side. Man må bare være hensynsløs nok til å utnytte sårbare mennesker på den måten.

Dessverre klarer de aldri å helbrede noen med en tilstand som ikke normalt går over etter en viss tid, eller har naturlige perioder med symptombedring. Den dagen Indergaard får et amputert ben til å vokse ut igjen, med medisinsk dokumentasjon på benets tilstand før og etter helbredelsen, skal jeg legge meg flat. Inntil da er dette kynisk og farlig overtro.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer