<strong>OMSTRIDT:</strong> - Statskanalen åpnet et vepsebol da Solvang insisterte på at SIAN skulle navngi enkeltmuslimer som bør interneres/deporteres, skriver kronikkforfatteren. Foto: Skjermdump / NRK
OMSTRIDT: - Statskanalen åpnet et vepsebol da Solvang insisterte på at SIAN skulle navngi enkeltmuslimer som bør interneres/deporteres, skriver kronikkforfatteren. Foto: Skjermdump / NRK Vis mer

DEBATT

Sian og ytringsfrihet-debatten:

Undervurderer Sians voldspotensial

Gir man rasister offentlige plattformer til å fremme voldsforherligende budskap, gir man næring til enkeltpersoners vilje til å ty til vold.

Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

I etterkant av «Debatten» om Sian og ytringsfrihet torsdag 3. september har det kommet sterke motreaksjoner, men også støtteerklæringer til sendingen.

I et innlegg i Aftenposten begrunner NRKs redaktør Knut Magnus Berge gjestingen av Sians leder med at organisasjonen har hatt flere markeringer i det siste, og det har vært motdemonstrasjoner mot disse. Ifølge Berge var temaet for sendingen grensene for ytringsfriheten, og at det derfor «ville vore paradoksalt å diskutere ytringsfridomens yttergrenser, med Sian som døme, utan at dei var med».

Laila Makboul. Foto: Privat
Laila Makboul. Foto: Privat Vis mer

Hadde dette vært tilfellet, nemlig en sending dedikert til en debatt om ytringsfrihetens formål, vilkår, konflikter og dilemmaer så ville programmet vært både berikende og konstruktivt, ja kanskje selv for dem som prinsipielt er imot å gi ekstreme grupperinger direkte tilgang til massemedia gjennom statskanalen i beste sendetid. Slik ble det likevel ikke.

Allerede ved Solvangs introduksjon av programmet ble det klart at utgangspunktet for sendingen var hvordan de «uberørte» (les: privilegerte) i samfunnet bør ta stilling til Sian. For skal vi ta Solvang på ordet er organisasjonen en liten gruppe som livnærer seg på å krenke islam: «De gangene ingen møter opp skjer det ingenting. Men møter noen opp og lar seg bli krenket, ja da blir det bråk. Et bråk vi andre tvinges til å ta stilling til.»

Premisset som ligger i Solvangs introduksjon, og som ble førende for debatten, er bekymringsfull. Et slikt premiss både ufarliggjør ekstremister og løper rasistiske gruppers ærender i portretteringen av muslimer som «krenkelsesfundamentalister».

Tidlig i sendingen kommer det fram at Sian arbeider for å deportere eller internere det de kaller for «gode muslimer» – og det som i praksis vil si alle muslimer – på livstid. Leder Lars Thorsen, som er dømt for hatefulle ytringer, navngir i den forbindelse profilerte muslimer som inkluderer politikere, religiøse ledere, samfunnsdebattanter og akademikere.

Statskanalen åpnet med andre ord et vepsebol da Solvang insisterte på at SIAN skulle navngi enkeltmuslimer som bør interneres/deporteres. I en direktesending er dette uforsvarlig både av personvernhensyn, men også fordi en slik tilnærming underslår Sians voldspotensial.

NRK har undervurdert voldstilbøyeligheten som ligger i høyreekstreme grupper og deres støttespillere. For selv om vi kanskje kan være enige med forsker Lars Berntsen i at Sians middelaldrende menn og kvinner i seg selv ikke nødvendigvis utgjør en stor fysisk voldstrussel, så overser et slikt perspektiv at vold starter med holdninger og ord.

Sians medlemmer har ved flere anledninger uttrykt aksept for og støtte til voldshandlinger for å nå sine politiske og ideologiske mål, og faller derfor godt inn i PSTs lærebok-definisjon på ekstremisme.

For eksempel har Frps tidligere ordførerkandidat på Nesodden og Sian-medlem John Brungot forsvart folkemordet mot muslimske rohingyaer. Thorsen og Sians krav om internering og deportering, er ikke bare noe som gir assosiasjoner til holocaust – i vår tid er dette høyt aktualisert med Kinas internering av over en million muslimer i konsentrasjonsleirer.

Sians motstand mot muslimers rettssikkerhet og tros-, ytrings- og bevegelsesfrihet, burde derfor være tilstrekkelig til å klassifisere dem som autoritære. Likevel mener Berntsen pussig nok at Sians voldspotensial dempes av at de har et uttalt ønske om å forsvare demokratiet.

Voldspotensialet deres er likevel størst som en inspirasjonskilde til enkeltpersoner som er villig til å utføre terrorangrep eller blind vold mot muslimer. Førstnevnte har vi som storsamfunn allerede blitt rammet av to ganger det siste tiåret, mens sistnevnte opplever muslimer regelmessig.

Her er det viktig å påpeke at det har blitt rapportert om angrep mot muslimer på åpen gate i etterkant av Sians markeringer, og voldstrusler har blitt framsatt mot navngitte muslimer i sosiale medier.

Gir man rasister offentlige plattformer til å fremme voldsforherligende budskap, gir man næring til enkeltpersoners vilje til å ty til vold.

Sian utøver også psykisk vold overfor muslimer under sine rasistiske markeringer i offentlige torg og boligområder. Ifølge Solvang «skjer det ingenting» hvis motdemonstranter ikke dukker opp. Slike påstander bidrar til å invalidere den reelle frykten som både barn og voksne opplever når deres trygge omgivelser blir invadert av deres hatprat.

En slik tilnærming bidrar til å reprodusere narrativet om at muslimer er lettkrenkede, og underkjenner muslimers reelle opplevelse av frykt og psykisk smerte i møte med islamofobi.

Sendingen avsluttes med Qasim Ali som introduseres som en aktiv muslim som ønsker å innskrenke den 200 år gamle ytringsfriheten i Norges grunnlov gjennom å gjeninnføre blasfemiparagrafen, før lederen av Ex-Muslims of Norway, Cemal Yucel, slipper til for å nærmest bekrefte Sians stereotypisering av muslimer som intolerante og voldelige.

Når leder av antirasistisk senter, Rune Berglund Steen, utfordrer Yucel og peker på hvordan denne måten å snakke om medmennesker på, undergraver muslimers muligheter og livskvalitet, blir han møtt med et likegyldig «de klarer seg selv».

For muslimer flest handler ikke Sians markeringer om krenkelse av islam som religion (hva nå enn det betyr), men snarere om hvordan deres hatprat føyer seg inn i et større samfunnsproblem preget av økende islamofobi på verdensbasis, normalisering av rasisme og den konstante voldstrusselen som høyreekstreme grupper og enkeltindivider utgjør.

Det er denne konteksten, og refleksjoner rundt rettighetskonflikter, Straffelovens § 185 mot hatytringer, Norges internasjonale forpliktelser i henhold til rasediskrimineringskonvensjonen og de mange normative dilemmaene ytringsfriheten møter når den blir brukt og misbrukt, som kunne vært innholdet i en opplysende debatt om Sian og ytringsfrihet.

Dessverre fikk i stedet en famlende, ordfattig og irrasjonell ekstremist drahjelp til å framføre sitt budskap i beste sendetid.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer