DEBATT

Barneoppdragelse:

Unngå å utvikle «generasjon aspeløv»

Oppdrar vi barna våre til å bli uselvstendige unge voksne?

SKJERMES: Vi bygger ikke myndige voksne gjennom å skjerme barna våre fra all smerte, at mamma og pappa passer på at alt i hverdagen går på skinner, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock
SKJERMES: Vi bygger ikke myndige voksne gjennom å skjerme barna våre fra all smerte, at mamma og pappa passer på at alt i hverdagen går på skinner, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Oppdrar vi barna våre til å bli uselvstendige unge voksne? Det er et spørsmål jeg grunner stadig oftere på, særlig etter at jeg ble mamma for første gang i fjor sommer.

Som folkevalgt og arbeids- og sosialpolitiker har jeg besøkt mange kommuner for å lære og lytte til lokale utfordringer innen utenforskap og arbeidsliv. Overalt får jeg høre: «Stadig flere unge faller utenfor».

Ifølge SSB har det fra 2015 til 2020 blitt over 70 prosent flere uføretrygdede mellom 18 og 24 år. Hvorfor? Etter å ha snakket med ansatte i NAV, kommuner, bedrifter og privatpersoner over hele landet frykter jeg at vi er i ferd med å oppdra barna våre til å bli for skjøre til å ta ansvar for eget liv. La meg ta noen eksempler jeg har blitt fortalt og sett på nært hold.

En 17 år gammel gutt har sin første uke som rørleggerlærling. Han må bli fortalt at han må pakke med niste på jobb, at han må kle seg med ull når han jobber ute på vinteren og at det får konsekvenser hvis han ikke kommer i tide til jobb.

En 18 år gammel jente har nettopp fullført videregående og fått generell studiekompetanse. Hun har ikke lyst til å studere, og går for å ta seg «ett år på NAV». To av venninnene skal også det. Ett år etter vet hun fortsatt ikke hva hun vil. Nå føler hun seg mislykket, hun er deprimert og har ingen motivasjon. Legen skriver en legeerklæring, der står det «utmattelse». Nå slipper hun å følge NAV sine krav til arbeidsledige.

En 19 år gammel gutt droppet ut av første året på lærerstudiet, han følte ikke helt det passet ham. Han flyttet hjem til foreldrene. Fire år seinere er han fortsatt på gutterommet, han har ingen utgifter og ingen forpliktelser. Han har utviklet sosial angst og låser seg inne på rommet hvor han lever i sin verden, på Internett.

Er det systemet som ikke fungerer eller er det samfunnet som ikke fungerer? Jeg tror vi må tilbake til starten. Helt tilbake til svangerskapet og permisjonstida for å forstå utviklingen som har skjedd i samfunnet.

Når man blir gravid får man mye og god informasjon fra helsevesenet. I tillegg florerer sosiale media og søkelista i Google med mer og mindre gode råd. Særlig hvis man ammer. Ikke spis kål eller sterk mat, ikke drikk melk eller spis egg, ikke spis jordbær og ikke drikk for mye brus.

Fordi det kan være at ditt barn reagerer på det. Og der har vi det. Det kan være, men ifølge mammaforumer og kvinnemagasiner bør man holde seg helt unna alt som kan være, for sikkerhets skyld.

Så er det dette med soving da. Hvor mange dupper på dagen bør babyen ha? Hvor ofte bør en gi melk på natta? Skal baby sove i egen seng eller skal man samsove? Og når er det egentlig babyen skal sove på eget rom?

Slik fortsetter det, gjennom alle milepælene under graviditeten og permisjonstida. Hvis man da har brukt så mye tid på å bekymre seg, på å være på den sikre siden, på å forebygge alt mulig rart er det vel heller ikke unaturlig at man fortsetter den tankegangen resten av oppdragelsen.

Ikke misforstå meg. Jeg er klar over at jeg setter det på spissen. Som mamma vet jeg at alle foreldre elsker barna sine og ønsker bare det beste for dem. Men det er nettopp det da. Gjør vi dem, i vår iver etter å gjøre det beste for dem, en bjørnetjeneste?

For hva er det som skjer når barnet aldri har lært å kjede seg? Aldri trengt å finne på aktiviteter på egen hånd fordi man er på turn, har uendelig med leker eller blir underholdt via en skjerm.

Hva er det som skjer når barn blir vant til at alt blir ordnet for dem? Pappa smører niste, lommepengene kommer hver måned uansett, kalenderen er full av fritidsaktiviteter og uansett hva som skjer så fikser mamma det.

I vår iver etter å være gode foreldre kan vi ta vekk noe av grunnlaget for at barna våre som unge voksne skal forstå at man faktisk er ansvarlig for eget liv, og at man har et ansvar for å bidra til fellesskapet.

Vi bygger ikke myndige voksne gjennom å skjerme barna våre fra all smerte, at mamma og pappa passer på at alt i hverdagen går på skinner og gjennom å bygge opp forestillingen om at staten er en fjern og uuttømmelig ressurs som står til disposisjon når man måtte ønske.

Fellesskap blir skapt av selvstendige mennesker som stiller opp for dem som trenger det. Jeg mener derfor at vi som foreldre må tørre å oppdra myndige ungdommer. Vi må lære dem om livets opp- og nedturer, vise dem at usikkerhet er en naturlig del av livet og gi dem ansvar.

Det vil være et viktig bidrag for å snu utviklingen med at stadig flere unge faller utenfor – og for at vi også i framtida skal ha en velferdsstat som kan ta vare på de som trenger det. Vi må unngå at vi utvikler en generasjon aspeløv.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer