DEBATT

«Den største forbrytelsen»

Unnskylder ikke den uetterrettelige kildebruken

En vellykket filmatisering av Marte Michelets første bok kan ikke unnskylde den omfattende uetterrettelige kildebruken i hennes siste bok.

VIKTIG HISTOIERE: - En så viktig del av norsk historie bør ikke behandles på denne måten. Det er vårt enkle poeng, skriver innsenderen. Foto: Karl Erik Brøndbo/Fantefilm
VIKTIG HISTOIERE: - En så viktig del av norsk historie bør ikke behandles på denne måten. Det er vårt enkle poeng, skriver innsenderen. Foto: Karl Erik Brøndbo/Fantefilm Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

29. desember skrev Jan Erik Smilden en lengre artikkel i Dagbladet etter å ha sett filmen «Den største forbrytelsen». Filmen er basert på Marte Michelets første bok med samme navn fra 2014 og beskriver skjebnen til den norsk-jødiske familien Braude under okkupasjonen. I innlegget kommenterer Smilden kritikken som Bjarte Bruland, Elise Barring Berggren og jeg har fremmet mot Michelets andre bok i «Rapport frå ein gjennomgang av ‘Hva visste hjemmefronten?’».

Smilden skriver at «De som kritiserer Michelets bøker, bør etter hvert ta seg en tur på kino for å se Den største forbrytelsen’». Insinuasjonen om at vi som kritiserer Michelet for uetterrettelig kildebruk ikke kan nok om norsk-jødisk historie eller ikke bryr oss om den er ikke bare usaklig, men avsporer en viktig debatt.

«Med filmatiseringen av ‘Den største forbrytelsen?’ viser Michelet at hennes bøker er liv laga, uansett om det er faktafeil i ‘Hva visste hjemmefronten?’», skriver Smilden. Men den viktige historien til familien Braude kan ikke brukes til å dekke over uetterrettelig kildebruk i en annen av Michelets bøker. Omfattende feil i én bok kan ikke unnskyldes med at filmatiseringen av en annen bok av samme forfatter har blitt vellykket.

Jeg kan forsikre Smilden om at jeg har sett filmen – og mer enn det. Produksjonsselskapet Fantefilm – som har laget «Den største forbrytelsen» har i løpet av prosessen hatt flere møter med forskere fra Holocaustsenteret og Jødisk Museum i Oslo. Personlig har lest og kommentert manus, framskaffet nye kilder og gitt innspill til regissør etter å ha sett en tidlig versjon. Vi er mange som har gitt råd. Museet jeg jobber ved har også hjulpet med rekvisitter til filmen.

Fantefilm, regissør og manusforfattere gikk altså bredt ut i sitt arbeid med filmen. De søkte råd fra flere fagfolk og de lyttet til sine konsulenter. Fantefilm har lyktes i å lage en film som treffer publikum hardt og sterkt og som vil bli sett av mange. Sammen med gode skuespillere har de sørget for at familien Braudes historie har blitt til en god og viktig film. En film jeg håper mange vil se.

Det kom kritikk mot Michelets første bok også, og kan hende var dette medvirkende til at Fantefilm tok flere konsulenter inn i arbeidet. Deler av kritikken dreide seg også da om forfatterens kildebruk. For eksempel der Michelet framsatte påstander om at Det Mosaiske Trossamfunds sekretær Harry Koritzinsky og menighetens styre, nærmest hadde virket som kollaboratører som hjalp til med å utlevere sine egne medlemmer før de selv «rømte». Dette stemmer ikke, noe som blant annet ble påpekt i Torill Torp-Holtes artikkel «Sviktet norske jøder sine egne?», trykket i Klassekampen. Kildebruken i Michelets første bok er imidlertid ikke undersøkt på samme måte som hennes siste bok.

Slik Smilden ordlegger seg ser det ut som om vi, som tok for oss Michelets kildebruk i «Hva visste hjemmefronten?», også kritiserer belysningen av norsk politis deltakelse i gjennomføringen av folkemordet. Faktum er at alle vi tre som har skrevet «Rapport frå ein gjennomgang av ’Hva visste hjemmefronten?’» så lenge vi har arbeidet i historiefaget – har framhevet de mørke sidene ved norsk okkupasjonshistorie. For eksempel gikk Bjarte Bruland og undertegnede, her i Dagbladet i 2007, sterkt i rette med en høyesterettsdommer som mente frifinnelsen av politiinspektør Knut Rød var korrekt.

«Marte Michelet har pirket borti et ømt punkt i norsk historieskrivning og har måttet lide for det», hevder Smilden avslutningsvis. Påstanden om at kritikken mot Michelets bok bunner i en motstand mot å avdekke mørke sider ved norsk historie, er grov og feilaktig. Det er alvorlig for den offentlige samtalen om kritikere av uetterrettelig kildebruk skal tillegges slike uredelige motiver. Vår kritikk av kildebruken i Michelets siste bok har i tillegg vært saksorientert, ikke rettet mot hennes person.

Vi kritiserer at flere av de viktigste konklusjonene i «Hva visste hjemmefronten?» ikke tåler en kildekritisk gjennomgang. En så viktig del av norsk historie bør ikke behandles på denne måten. Det er vårt enkle poeng.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer