Ut på tur, sur

Det er lurest å holde seg hjemme i turistsesongen.

Jeg er blant dem som alltid havner i feil kø på flyplasser. I turistsesongen er det derfor lurest å holde seg hjemme.

  • Jeg står alltid bak hun som har plassert passet ett eller annet sted helt nederst i veska. Og som ikke vet at hun trenger det ved innsjekkingen til utlandet. Det går nesten like lang tid på å finne passet som på å fylle ut adresselapper til alle fire koffertene hennes.

Jeg havner alltid bak hun som ikke har fått med seg at lommene skal tømmes for metall og mobiltelefoner før hun prøver å gå gjennom sikkerhetssjekken. Hun som ikke kan begripe hvorfor det fremdeles piper i metalldetektoren etter å ha brukt fem minutter på å tømme lommer og vesker og gud vet hva.

På vei inn i utenlandsterminalen har hun forlagt boardingkortet. Vi blir stående bak og trippe mens hun leter. Det samme gjentar seg i kassa på taxfree-en.

  • Når vi skal gå om bord, har det skjedd noe med boardingkortet. Det henger seg fast i maskinen. Den ene dama i skranken må få hjelp fra den andre. Så der står vi. Alle sammen. Alltid på årets varmeste dag.

Vel om bord er håndbagasjen hennes altfor stor. Og tung. En mann (jeg) må trå til for å presse kofferten inn i hattehylla. Da er det selvsagt ikke plass til noen andres håndbagasje der. Det var den beinplassen.

I løpet av flyturen tilkalles flyvertene stadig, både fordi hun vil skifte sete, fordi hun trenger en pute, fordi hun egentlig er vegetarianer, fordi det smaker rart av flymaten og fordi hun glemte å be om mer te.

  • Bak henne sitter alltid kjæresten min og jeg. Vi har alltid pass og billetter klare. Vi har aldri metall i lommene. Vi har aldri for stor håndbagasje, kommer alltid i god tid - og har til gode å tilkalle en flyvert.

Vi har, med andre ord, aldri vært til bry.

Vi blir alltid plassert bakerst i flyet. På de helt siste setene. De som ikke kan legges bakover. Der det ikke er vinduer. Der flymotoren og doen er. Der hvor man blir servert sist - om det er mer mat igjen.

- Det burde vært omvendt, pleier kjæresten min å si. - Det burde finnes en egen rabatt - eller i det minste gode seter - for passasjerer det aldri er noe styr med.

Hun foran oss strever og styrer med noe. Til slutt klarer hun det. Setet kommer bakover med en fart som ville knust nesa mi hadde jeg vært tre centimeter nærmere. Kneskålene får seg en smell. Colaglasset velter over fanget mitt. Rundstykket lander på gulvet. Med smørsida ned.

Hjemme er best.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.