Helt siden jeg begynte å dekke Midtøsten i 1976 har jeg vært pessimist når det gjelder fredsløsninger. Ikke minst gjelder det «alle krigers mor», Israel-Palestina-konflikten. Bortsett fra ved noen svært få anledninger har spiralen bare gått nedover.

Tror man på mirakler, slik noen fremdeles gjør i Det hellige land, kunne det vært et håp. Men miraklenes tid er forbi.

En ny runde med krigshandlinger er i gang. Palestinske demonstranter mot israelske soldater og politifolk. En asymmetrisk krig, der palestinske islamistgrupper fyrer av stort sett dårlig treffsikre raketter, mens israelerne svarer med høyteknologiske våpen. Begravelser, sorg, sinne, hat, frustrasjon og en følelse av håpløshet.

Det er svart over hele linja. Israel har en korrupsjonstiltalt statsminister Benjamin Netanyahu som sannsynligvis ikke klarer å danne regjering. Alternativet til nok et nyvalg er en samlingsregjering der tyngdepunktet ligger enda lenger til høyre enn Netanyahus Likud-parti. Israelsk venstreside ligger i stabilt sideleie, fredsbevegelsen som en gang kunne samle en kvart million mennesker, har ikke lenger noen appell hos massene.