DEBATT

«Demenskoret»:

Vakkert! Deilig! Fantastisk!

Jeg tror jeg sjelden har opplevd så sterke og berørende øyeblikk, skriver kronikkforfatter Asle Lien om NRK-suksessen «Demenskoret».

ROS: Kronikkforfatter Asle Lien roser «Demenskoret» på NRK. Her er programleder Ingrid Gjessing Linhave og korist Hallfrid. Foto: Foto: Julie Marie Naglestad / NRK
ROS: Kronikkforfatter Asle Lien roser «Demenskoret» på NRK. Her er programleder Ingrid Gjessing Linhave og korist Hallfrid. Foto: Foto: Julie Marie Naglestad / NRK Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Gjennom seks programmer har vi kunnet se den fantastiske programlederen Ingrid Gjessing Linhave, sammen med den like entusiastiske kordirigenten Kim Wigaard, lede oss gjennom noe vi aldri har vært i nærheten av å se på norske fjernsynsskjermer.

Den gleden det har vært å følge denne programserien, de rørende øyeblikkene vi har fått innblikk i, gjennom seks programmer, det humøret disse kormedlemmene har spredt inn gjennom TV-skjermen og ut i hundretusenvis av norske stuer: Jeg tror jeg sjelden har opplevd så sterke og berørende øyeblikk.

«Demenskoret», i hele sin musikalske bredde, menneskene vi har blitt kjent med, gleden de har oppnådd, humøret de har fylt hverandre med, de triste historiene til hver enkelt, og midt oppe i det tragiske, finnes unike historier som har båret med seg et skjær av solskinn, som gir oss, andre, som går inn i den alltid uvisse framtid, et lønnlig håp om at gleden finnes også i denne grusomme skjebnen av en sykdom. Hørte du noen gang at noen i koret var misfornøyde? Nei, vi hørte bare positive adjektiv, absolutt i hvert eneste program. Halldis, Marianne, Ingrid (hun som smilte med hele kroppen), Knut Lage, Jan Runar, Arvid, hva nå enn de het, disse fantastiske menneskene. Vakkert! Deilig! Fantastisk! Flott!

Menn gråter også - om noen skulle tro noe annet - og det er ingen grunn til å skjule det. Det å stå rakt å ta til tårene, og å vise det, har ingen flauhet over seg, selv for den mest hardbarkede tømmerhogger, eller den mest tobakksrøykende trailersjåfør - for å bygge en inntørket mannsmetafor. For å si det på en annen måte, hvis du ikke skulle tørre å vise det, vise at det renner en tåre nedover ditt værbitte godt voksne kinn, befinner du deg i et skap av feighet, som du aller helst bør komme ut av, først som sist.

Vi må aldri gå i den fella og tro at dette var et program bare for å glede og berøre oss seere, selv om det selvsagt også var det. For midt oppe i dette, har det gitt oss ytterligere en dimensjon. Nemlig den forskningsbaserte. Som vi som seere har kunnet ta del i og fått innsyn i. Kanskje kan vi, framtidige generasjoner - selv om «gåten Alzheimer» absolutt kan treffe yngre mennesker - muligens gi vår takk til denne programserien om «Demenskoret».

KRONIKKFORFATTER: Asle Lien. Foto: Privat
KRONIKKFORFATTER: Asle Lien. Foto: Privat Vis mer

For det første at dette konseptet har gått inn med full tyngde med søkelys på demens (og Alzheimer). Og like viktig er at dette også gir oss håp, både om å finne glede, når man først har blitt truffet av sykdommen, gjennom musikk og fellesskap, og at det faktisk gagner forskningen: For, om mulig, å finne selve løsningen, knekke demenskoden, én gang for alle. Vi vet ikke, vi vet bare at forskningen, normalt sett, går framover.

Programmet hadde neppe vært det samme uten Ingrid og Kim. En av våre aller flotteste og hjertevarme programledere, Ingrid Gjessing Linhave, sammen med kordirigent Kim Wigaard, med sin alltid nært tilstedeværende entusiasme, skal selvsagt også ha sin store del med takk. Uten disse to, uten det fantastiske humøret disse to spredte, hvordan de smittet dette over på koret, hvor hver eneste fiber i kroppen så ut til å være fylt med hengivende menneskekjærlighet, ville vi neppe hatt den gleden av å ta del i dette.

Ingrid, med en latter så smittende at det er plent umulig å sitte upåvirket, der hun vandrer rundt i kostymelageret til NRK sammen med Ellen, viser hvor viktig positivitet er, særlig hvordan det smitter over på andre. Kim, ved siden av sitt eksplisitte musikalske uttrykk, har et så levende ansikt og en til de grader så naturlig innebygd entusiasme at vi som TV-seere ikke kan la være å kjenne hvordan kroppen fylles med den varmeste lunhet.

«DEMENSKORET»: Jan Runar Eliassen rørte hele salen med denne tolkningen. Video: NRK Vis mer

I Norge har vi over 100.000 som er definert som demente. Det er et voldsomt tall, og det ventes å doble seg de neste tjue åra - og i dette tallet, 100.000, så skjuler det seg altså rundt 400.000 pårørende (jeg har selv en far som har demens, riktignok av den mer saktegående utgaven). Derfor tror jeg, at for hver kjent person som står fram, kommer det luskende over oss som et gjentakende mantra: «Vi vet ikke om akkurat jeg er den neste som blir rammet.»

Likevel, og kanskje som et paradoks, er jeg glad for at personer som Ingebrigt Steen Jensen, avdøde Jan Henry T. Olsen (fiskeriminister), og andre samfunnsdebattanter med pondus og verbal tyngde, velger å stå fram, og bokstavelig talt gi et ansikt på denne sykdommen. Enhver som rammes av demens, er like tragisk for den det gjelder og, selvsagt, for de pårørende. Men det bringes inn i et litt annet lys, og gir grobunn for mulige diskusjoner, når en såkalt kjendis blir intervjuet om dette i beste sendetid. Det vi vet av erfaring, er at det fører til ytterligere åpenhet. Det blir lettere å snakke om.

Hvis noen spør etter ekte glede, da kan du svare: Se på medlemmene av «Demenskoret». Det er ekte glede, det!

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer