Valgforsker og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger (UiS), Svein Tuastad, mener det foregår et uverdig spill på bakrommene i etterkant av kommunevalget. Til Kommunal Rapport uttrykker han frykt for at «demokratiet blir omgjort til et lottospill», fordi fordelinger av ordførerverv og andre viktige poster ikke gjenspeiler valgresultatet. Eksemplene han bruker er at personer og partier som er utpekt til valgvinnere i enkeltkommuner blir stående uten viktige verv.
Han nevner blant annet Sokndal i Sør-Rogaland. Den populære, unge ordføreren Jonas Andersen Sayed løftet KrF til god framgang, 28,9 prosent av stemmene og favoritt til å få en ny ordførerperiode. «Alle» trodde han ville bli valgt, bortsett fra Høyre, Venstre, Sp og Ap, som slo seg sammen og fikk både ordfører og varaordfører.
Stakkars KrF, de led lignende skjebner i kommuner som Bjerkreim og Vennesla, men også de stedene var de langt fra å få rent flertall. Flertall sørget andre partier for å få skaffe seg og dermed hindre at et presset KrF får hardt tiltrengte ordførerposter.
Andre partier har vært utsatt for lignende prosesser rundt om i landet, men det er jo ikke noen røvertokter som finner sted. Det er det norske valgsystemet og ikke minst formannskapsmodellen som gjør dette mulig. Å gjøre et godt valg eller bli det største partiet har aldri ført til en obligatorisk rettighet til ordførerkjedet. Da kreves rent flertall, noe som bare fins i et fåtall kommuner.
Tuastad mener detter ettervalgspillet fører til tilfeldigheter og at velgerne får noe annet enn de har spurt etter. Han refser også mediene for å godta dette spillet. Her kan han ha et poeng. Det gjøres nok noen avtaler i forkant av valget som medier, og dermed også velgere, burde fått innsyn i. Samtidig er det umulig å vite hvordan et valg ender og det er umulig å vite hvordan en såkalt valgvinner håndterer dette. I noen tilfeller møter de potensielle samarbeidspartier med urimelige politiske krav, gjerne kombinert med nedlatende arroganse. Da er det lett for andre å søke andre typer samarbeid.
På toppen av dette kommer den lokale dimensjonen, som åpner for koalisjoner som ikke er mulige på riksplan. I tre perioder samarbeidet for eksempel Frp og Ap i en så stor by som Sandnes. Her hadde jo velgerne gang etter gang mulighet til å gi beskjed dersom de mislikte samarbeidet, men det gjorde de ikke. Uansett kommer det alltid et nytt valg, der velgerne kan mene noe om slike ting.
